Regjeringen ønsker å satse på flere fremmedspråk enn engelsk i norsk skole. Det er positivt – men er det nok å gjøre 2. fremmedspråk obligatorisk i ungdomsskolen? Vi som underviser i ett eller flere av de aktuelle språkene (tysk, fransk og spansk) føler at de grunnleggende problemene forblir uløste etter regjeringens reform: Timetallet både i ungdomsskole og videregående skole er utilstrekkelig. Elevene når ikke et nivå der de kan få praktisk nytte av språket (lese en bok, studere videre i utlandet osv.) Økonomiske innstramninger i den videregående skolen kan mange steder føre til at c-språk-undervisningen blir sterkt innskrenket. Det vi vinner i undomsskolen, tapes dermed på neste skoletrinn. Tysk, fransk og spansk er omtrent døde språk for norske elever fordi de så godt som aldri får høre dem. Norsk radio og tv er omtrent kjemisk renset for programmer på disse språkene, og de er også underrepresentert i kinoenes filmutvalg. Dette gjør at elevene stiller vesentlig svakere til f.eks. første fransktime enn til første engelsktime. Motivasjonen for å arbeide med fagene svekkes også. Den grunnleggende grammatikkundervisningen (på norsk) er langt dårligere enn tidligere, slik at mye av undervisningstiden i fremmedspråkstimene går med til gjennomgang av elementær grammatikk.