I diskusjonen rundt Nasjonalgalleriets nye basisutstilling har en del veletablerte skillelinjer i den norske kunstoffentlighet kommet til syne, samtidig som noen nye kanskje har kommet til. Mest påfallende, og minst oppsiktsvekkende, er det at de hardeste kritikerne av den nye utstillingen er outsidere som ikke har noen posisjon å miste i det progressivt orienterte kunstetablissementet. Foreningen Nasjonalgalleriets Vel, landskapsmaleren Karl Erik Harr og billedhugger Per Ung, som først frontet kritikken i de store mediene, er eksempler på dette. De spiller rollen som degradert adelskap som akker seg over de nye og tradisjonsløse tider. Det nest mest påfallende er at få eller ingen har gått ut med overstrømmende støtte til den nye utstillingen, om man da ikke skal regne med aktører som selv har deltatt i omleggingen. Selv fra samtidsfolket, hvis representanter til nå vanskelig har kunnet skjule sin begeistring for den internasjonale kunst-jetsetteren Nordgrens nedfall i norsk kunstliv, har det vært få ekstatisk bejublende tilrop å høre. Lunkenhet og ambivalens er det mest representative for samtidens etablerte kunstnere og kunstviteres stemmer. Mest positiv er, kanskje uventet, den utskjelte og kitchstemplede Frans Widerberg, hvis «Rytteren» fra 1978 nå pryder østveggen i den monumentale trappehallen som bringer publikummerne inn i galleriet. Dessverre har det offentlige ordskiftet i alt for stor grad dreid seg om detaljspørsmål som hvorvidt Munch kan henge ved siden av Marianne Heske uten at de to slår hverandre i hjel, eller om det var galt å bryte opp det tradisjonelle Munch-rommet. Få synes å ha satt søkelyset på det faktum at den historiske periode som tidligere var viet tre fulle etasjer, nå er pakket sammen i en halv etasje og knapt nok det. Mangfoldet i utstillingen er kraftig redusert, for å si det mildt. Resten av bygningen skal brukes til ambulerende samtidskunstutstillinger, slik Hasselbladkampanjen i første etasje er et eksempel på. Selv om det overveiende flertall av nye rom er både vakre, velsammensatte og interessante, ligger det egentlige tapet i at publikum presenteres for en allerede ferdig definert pakke, og ikke lenger må lete opp og konstruere sine egne stier. Kan hende vil den nye utstillingen trekke flere mennesker, eller kanskje kan ungdommen, som Nordgren hevder, vil bli mer interessert i kunst med den nye opphengingen. Men er det egentlig et nasjonalt tradisjonsforvaltningsorgan, som Nasjonalgalleriet er, sitt mandat å ta opp kampen med den kommersielle underholdningsindustrien som ungdommer og folk flest engasjeres av? Er det ikke egentlig bare bra at museumsvaktene i et nasjonalt kunstgalleri har noen millimeter flass på skuldrene, og at museet er et uoversiktlig sted hvor man selv må finne fram til, og blankpusse, de uslipte diamantene. Kan ikke dette fungere som en slags demokratisk-museal esoterikk, som lunt og klossete hegner om de virkelige fellesverdiene?