«Jeg får ikke til mer. Det er forbi med meg. Jeg kan skrive dagbøker, det er det eneste.» Skriver Carl Schmitt (1888-1985) den 2. januar 1915 i sin dagbok for årene 1912-15, et bemerkelsesverdig dokument som i fjor ble utgitt for første gang. I 1918 utga han en satirisk utopi kalt Die Buribunken, som i privat-computerens og webloggenes tidsalder nok er litt nærmere virkeligheten enn før. Buribunkismens kategoriske imperativ lyder, fritt etter Ibsen: «Vær deg selv historie! Lev slik at alle dine sekunder blir registrert i din dagbok og at de dermed kan falle din biograf i hendene!» Bak dette imperativ skjuler det seg en holdning: nemlig intensjonen om «å konservere ethvert sekund av ens tilværelse for historien, å lage en minnestatue for en selv og se seg som den.» Det kategoriske imperativ er i denne utopien ikke bare en moralsk plikt, det er også en rettsplikt; men Schmitt betoner hvilken uhyre frihet det er at enhver buribunk har lov å skrive i sin dagbok at han nekter å skrive i sin dagbok. Bare han så etterpå fortsetter. Schmitts utopi minner oss om George Orwells horror-utopi, boka «1984», skrevet 30 år etter Schmitts skrift. Den minner oss om Aldous Huxleys «Brave New World» fra 30-årene, en mer positivt ment utopi, der menneskene likevel plukkes ut av samfunnet og avlives som hunder ved fylte seksti. Den minner oss om den franske poeten Charles Baudelaires dikt «Vegguret» fra 1859, der øyeblikket sier med beinhardt tikkende røst: «Jeg er det som var.» Mange vil også tenke på den uegentlige væremåte i forhold til tid som man finner i filosofene Martin Heideggers og Jean-Paul Sartres tidsanalyser fra henholdsvis 1927 og 1943, en væremåte som også kan ytre seg som beinhard melankoli: man sitter selv i en privat-tid som ikke rikker seg av flekken og ser at verdenstiden raser fremover, og man vet samtidig at kroppen følger verdenstiden og at man snart vil kastes på dødens skraphaug, melankolsk innskrumpet til en tørr gammel gnom. Bedre da å skrive daglog, lyder forlokkelsen i Die Buribunken. Man kan her bli minnet om Heideggers berømte kategori for uegentlig virksomhet, das Man: alt dette anonyme snakket om hva Man skal mene og gjøre, nysgjerrighet om hva som for øyeblikket er i skuddet.