Historiske romaner gjør meg fort oppgitt. Det finnes noen som rører ved det interessante ved fortiden, nemlig at den er annerledes enn nåtiden. Marguerite Yourcenars «Det svarte verk» er slik: Menneskene i den er forskjellige fra oss, de er fremmede. For øvrig blir jeg bare brydd av de bøkene der personene egentlig er oss. Det er som om jeg blir fortalt at historien ikke finnes, som om forfatteren forveksler troverdighet med gjenkjennelighet. Men jeg blir ikke smigret av å føle at jeg gjennomskuer mennesker som skal ha levd for lenge siden: Jeg føler snarere at jeg gjennomskuer en bløff og blir skuffet, som om jeg har avslørt en tryllekunstner mot min vilje.