Knut Hamsun var aldri medlem av Nasjonal Samling og burde derfor ikke blitt dømt til å betale erstatning. Slik konkluderer advokatene Cato Schiøtz og Anine Kierulf som i forbindelse med Ingar Sletten Kolloens monumentale Hamsun-biografi har gransket og vurdert Høyesteretts dom mot den 88 år gamle patriarken i 1948. Rapporten er, tross jussens dannede tone, en knusende dom over et Høyesterett som i praksis la seg flat for den rådende stemning i folket etter andre verdenskrig. Det ble ført erstatningssak mot samtlige NS-medlemmer i det omfattende rettsoppgjøret. Ifølge Schiøtz og Kierulf oppfylte aldri Hamsun kravene til et «normalt medlemskap» i henhold til norsk foreningsrett. Hamsun var definitivt symper, men geniet på Nørholm var aldri medlem av noe parti eller forening. «Han synes vel han er et parti godt nok selv», som sønnen Tore sa. På oppfordring fra NS-eren Sjur Fuhr om å melde seg inn, svarte den gamle: «Nei, det vil jeg ikke, hvorfor skulle jeg det?» Knut Hamsun var utvilsomt nazist. Han skrev og talte rosende om såvel Hitler som Quisling. Den aldrende stabukken var en slags agrarfascist i dyp opposisjon til modernitetens «kalde» rasjonalitet. Hamsun hatet det imperiale England og betraktet Hitler som en redningsmann i en kaotisk tid. Om Vidkun Quisling sa han allerede i 1936: «Hans faste karakter og ubøielige vilje er god å ha for oss i denne tid.» Men, som Cato Schiøtz påpekte på et seminar i går: Det var, og er, ikke forbudt å være nazist. En kan ikke slutte fra en meningsidentitet til et medlemskap. Hamsun ble dømt til erstatning på sviktende grunnlag.