Den norske kirke er i ferd med å innføre et prøveprosjekt for å etablere et såkalt «personsogn» i Lundehaugen menighet i Sandnes. Et personsogn er en type menighet innenfor den norske kirke som ikke er begrenset av geografi, men som personer over hele landet kan melde seg inn i og som forutsetter forpliktelser ut over det som er vanlig i en normal menighet. Striden rundt biskop Rosemarie Køhns adgang til prekestolen i Hareid kirke har ansporet nok en debatt om forholdet mellom prester og biskoper i Den norske kirke. Dette er et uløst dilemma for kirken, som på den ene side bunner i synet på den enkelte menighet som grunnenheten i kirken og en apostolisk-hierarkisk forståelse, der enheten skal sikres på den andre siden. I Norge har vi en kirkelov som i det store og hele får ut på å regulere forholdene mellom de forskjellige nivåene og deltagerne i Den norske kirke. Når det så kommer forslag fra Stavanger bispedømmeråd om at Lundehaugen menighet i Sandnes skal frigjøres fra modermenigheten Gand og få status som «personsogn», kan man ane nye komplikasjoner i et forholdet mellom den enkelte troende, menighetene og sentralkirkelige organer på linje med de vanskene som finnes innenfor Den katolske kirke der Opus Dei har en liknende status som det som nå foreslås. Et personsogn er en nyskapning i norsk sammenheng. Sognet skal ikke knyttes til noe geografisk område, men på et spesielt engasjement i forhold til kirken. Akkurat hva er slikt personsogn skal være, er det ingen som vet. I forhold til kirkeloven er åpningen for å opprette spesielle menigheter det som kalles «kategorialmenigheter». Innen kirkeretten opererer man med «personmenigheter» som er knyttet til anstalter som fengsler, mens vi fra det eneste eksempelet kirkeloven nevner på kategorialmenigheter er døvemenigheter. I all hovedsak virker det som om det er karismatikk og bibelsyn som skal være kriteriet for å opprette et personsogn – jfr Kirkerådets sak «27/04 Menighetslignende forsamlinger» som sier: «Dessuten er det ikke grunn til å se bort fra at utviklingstrekk og tendenser i den offisielle kirke mht. lærespørsmål og liberalisering, bidrar til at enkelte ikke finner seg hjemme i sin lokale kirke eller i Den norske kirke». En slik begrunnelse virker underlig i forhold til kirkeloven. Nå er det inkorporert en mulighet i kirkelovens § 5 der det åpnes for «forsøk som avviker fra denne lovs bestemmelser om organiseringen av soknets organer», men det kan vel ikke være lovgivers intensjon at disse forsøkene skal være basert på splittelse av lokale menigheter? I tilfellet Lundehaugen vil medlemmene i første rekke komme fra Sandnes kommune, men det er også åpnet for medlemskap for personer utenfor Sandnes. Etter alt å dømme vil da biskopen i der hvor menigheten har sitt hovedsete være personsognets biskop, i dette tilfellet biskop Baasland. Da Den katolske kirke vedtok muligheten for såkalte personlige prelaturer under Det annet vatikankonsil i 1962-1965, var tanken at dette skulle være bispedømmer som kunne ta for seg prestegjerningen blant spesielle grupper som ikke tilhørte noe bestemt territorium, som for eksempel sigøynere. At Opus Dei kastet seg på og fikk status som et personlig prelatur og dermed ikke svarer for andre enn paven, samt Opus Dei-prester ikke svarer for den lokale biskopen, viser hvordan lovgiveres gode intensjoner brolegger en viss vei. Innføringen av en slik strukturell endring i Den norske kirke vil medføre at man får en kirke i kirken. Likheten mellom de troende forrykkes og man skaper en supermenighet der de som virkelig har engasjement kan briske seg. Stavanger bispedømmeråds vedtak om å prøve ut Lundehaugen menighet som et personsogn er nå oversendt Kultur- og kirkedepartementet som skal fatte en avgjørelse hvorvidt dette skal prøves ut. Den kommer ikke til å bli annet enn positiv gitt at statsråden later til å mene at Kirkas «sjølråderett» i dens «indre anliggender» skal veie tyngst av alle hensyn.