I dag fyller Margit Sandemo 80 år, og dersom noen skulle skrive sagaen om henne, burde den begynne slik: «Det var en gang et traurig land som hadde sunket ned i sin egen materialisme. Skaldene skrev om ting som foregikk mellom seng og kjøkkenbenk, og hadde fått folket til å glemme at eventyr finnes. Men så kom en vidunderlig og merkelig kvinne og ga folket eventyret tilbake, mens skaldene og de som skrev om skaldskap gren over ølet i mjødstuene og skrev surt i budstikkene. Men folket jublet og valgte henne til dronning, selv om det fantes arge kristmenn og andre som mente hun for med seid.» For slik er faktisk historien om Margit Sandemo, selv om den egentlig starter før «Sagaen om Isfolket». Få har hatt større motstand i de finkulturelle kretsene enn Margit, men enda færre har gått rett til hjertet hos så mange lesere. Hun kom i rett tid. Morgan Kane var i ferd med å ri inn i solnedgangen, underholdningslitteraturen var dominert av edel sjelekval under krystallkronene, og i den vanlige litteraturen herjet elendighetsbeskrivelsene. Mye av ungdomslitteraturen var basert på en merkelig blanding av politisk korrekthet og advarende pekefingre. Men så kom Margits store gjennombrudd – historien om Isfolket. Margit ga oss en svimlende berg- og dalbane av fattigdom og rikdom, makt og avmakt, hat og kjærlighet. Hun åpnet døren til «den andre siden» og lot fryktens demoner og håpets budbringere slippe løs i verden. Mørke hatefulle demoner og svarte engler fløy omkring oss.