Som alle vet, er vi her bare midlertidig. Det er en kjensgjerning som får noen til å stresse. Det er ikke måte på hva de syns de skal prøve å få tid til mens de er her. Det kan hende at enkelte blir alvorlig deppa ved tanken på at de ikke kommer til å få tid til å gjennomgå hele programmet. Og noen blir så triste ved tanken på at de ikke er tildelt udødelighet, at de aldri finner tid til å befatte seg med annet enn den tanken. De får aldri tid til å gjøre noe som helst. (For å sitere Alf Prøysen og Otto Nielsen: «Vi skulle tatt en sjokoladeautomat, men vi fikk aldri tid.»)Og det er jo trist. Hvis det da ikke er sånn at de bare ville ha lagd faenskap hvis de hadde hatt tid. I så fall er det ikke så trist at de ikke gjorde noe annet enn å sitte «foran et fjernsynsapparat». Enkelte finner ut at det nettopp er det vi får til midlertidig som er interessant. Altså, det vi makter i mellomtida. Ikke bare kan det være interessant. Det kan være viktig. For det er stort sett det eneste vi får til.