Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Hinsides staten?

Lars Bugge
  • Det er noe paradoksalt ved staten. Når for eksempel dagens liberaliseringsreformer begrunnes med at markedet skal frigjøre oss fra statlig innblanding («jo mer marked, jo mindre stat»), konfronteres man umiddelbart med det faktum at reformene faktisk forutsetter en sterkere stat, mer statlig regulering. Ikke bare krever liberaliseringen av markedene en sterkere stat som kan kontrollere konkurransevilkårene og utføre nye tilsynsoppgaver. (Som det heter i en kjent boktittel: «Freer Markets, More Rules».) En svakere «fordelingsstat» forutsetter også en sterkere «kontroll- og straffestat».Denne paradoksale ideologiske situasjonen gjenspeiler utvilsomt en reell tvetydighet ved staten. Staten er én av mange institusjoner i det moderne samfunnet, sidestilt med familien, lærestedene, bedriftene og de «frivillige» organisasjonene. Riktig nok disponerer staten materielle og tekniske ressurser som langt overgår alle de andre institusjonenes. Men tross alt: Staten er én av flere, likestilte institusjoner i samfunnet, mer eller mindre tydelig avgrenset fra de andre. Men staten er også «metainstitusjon», en institusjon som gjør utenomstatlige forhold mellom borgerne mulig – og former dem. Staten konstituerer «det borgerlige samfunnet», slik filosofen G.W.F. Hegel hevdet. En hvilken som helst arbeidskontrakt eller akademisk eksaminasjon, enhver offentlig ytring, og ethvert ekteskap ville vært rene meningsløsheter dersom ikke staten i siste instans hadde garantert for dem. Slik sett har da også staten et særegent «ansvar» for helheten: Dens rolle i massedemokratiets tidsalder er å forvalte samfunnet på en mest mulig overlagt måte. Kanskje er det denne tvetydigheten ved den moderne staten som ligger til grunn for to av våre mest spontane og seiglivede forestillinger om den. Den første oppfatningen er slik: «Staten skaper samfunnet i sitt bilde.» Egentlig er dette nærmest en forutsetning for hele det politiske ordskiftet. For høyresida er «kollektiv tvang» et resultat av statens vilje: Makten bringes inn idet staten griper inn på et samfunnsfelt, som da oppfattes som dens ansvar. Litt forenklet kan vi si at venstresida snur dette på hodet, gir det motsatt fortegn: Ethvert sosialt problem kan løses gjennom statlig iverksatte reformer. Riktig nok er antakelsen om statens (nærmest allmektige) «skaperkraft» aldri uttalt direkte. Men det gjør den desto mer betydningsfull for det vi faktisk tenker om i politikken. Imidlertid må vi fastholde at de tunge maktforholdene i dag ikke er resultat av noen statlig «vilje til makt». I hele etterkrigstida har for eksempel utdanningspolitikkens overordnede målsetting vært å skape «lik rett til utdanning», en målsetning med unison politisk oppslutning, forsøkt iverksatt gjennom et gedigent reformarbeid. Men utdanningen er i dag viktigere enn noen gang for å opprettholde klasseskillene, ikke fordi politikerne har en «skjult agenda», men fordi det rett og slett ikke står i statens makt å bruke utdanningspolitikken som et redskap til å redusere klasseforskjellene. Den statlige politikken skaper ikke disse maktforholdene. Men det gjør ikke staten uviktig. Her er vi ved den andre forestillingen om staten: «En mengde forhold i samfunnet er unndratt enhver statlig makt, heldigvis.» Historisk har dette selvfølgelig vært høyresidas kjepphest, å forsvare «sivilsamfunnets» og «familiens» autonomi fra staten, deres «naturlige», ikke-statlige eksistensform. I dagliglivet er vi alle Høyre-politikere: Sivilsamfunnet og familien, de nære og spontane relasjonene i privatsfæren, er helt uavhengig av maktforholdene i staten. I noen grad har riktignok staten trengt seg inn i familiesfæren de siste tiåra (for eksempel gjennom barnevernet), men den har i utgangspunktet ikke noe å gjøre med familiens «normale» virkemåte. Men det finnes ikke ett eneste avgjørende maktforhold i moderne samfunn som ikke er formidlet av staten. Ikke engang de mest «intime» og «spontane» relasjonene i familien er uavhengig av den. Når kvinner i de nordiske landene oftere tilfredsstilles seksuelt, og oftere befinner seg øverst i heteroseksuelle samleier, enn kvinner i de mellom-europeiske landene, er det uløselig forbundet med den nordiske velferdsstaten, med den politiske fordelingen av materielle og symbolske livsmuligheter som er gjort mulig av staten. Dypest sett er orgasmen en statlig hendelse. Det interessante ved dette er kanskje at to så motstridende forestillinger om staten er så dypt nedfelt i oss. Åpenbart har det sammenheng med at staten på en og samme tid er institusjon og metainstitusjon, og mer spesifikt med at den moderne staten på paradoksalt vis konstituerer maktforhold som ligger utenfor dens kontroll.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent