Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Det godes konsekvenser

Bjørgulv Braanen
  • Lars von Triers film «Dogville» og Bertolt Brechts stykke «Det gode menneske fra Sezuan», som begge har gått på kino og teater i høst, reiser grunnleggende politiske og etiske spørsmål. I «Dogville» kommer Grace – for øvrig strålende spilt av Nicole Kidman – til en depresjonstynget småby i Rocky Mountains. Der gjør hun alt hun kan for å være et godt menneske. Hennes altomfattende godhet har likevel ingen smitteeffekt. I stedet ender hun opp som slave for byens innbyggere. Lars von Trier har selv sagt at filmen er inspirert av Sjørøver-Jennys sang i Bertolt Brecht og Kurt Weills «Tolvskillingsoperaen». I «Det gode menneske fra Sezuan» forfølger Brecht temaet ved å undersøke nestekjærlighetens vilkår i et samfunn der alle kjemper for å overleve under harde betingelser. Når den prostituerte Shen ber om forståelse fra gudene for at det ikke er mulig å følge deres moralske bud, svarer de: «Skal vi vedgå at våre bud er dødelige? Skal vi gi avkall på våre bud? Aldri! Skal verden endres? Hvordan? Av hvem? Nei, alt er i orden!» Både von Trier og Brechts stykker kan ses som en problematisering av den religiøst begrunnede sinnelagsetikken, en etikk som i Jesu ånd postulerer at «når du selv er god blir allting godt». Den tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1804) er den som mest konsekvent har utformet en moralfilosofi. For Kant er viljen bak handlingen det sentrale – den gode viljen «funkler som en juvel», skriver han. Det som gjør at menneskene følger moralloven, som i Kants utlegning går ut på at du skal handle slik at din handling kan være en allmenn lov for alle, er en følelse av plikt. I det protestantiske Norge kjenner de fleste av oss kallet både fra Kants pliktetikk og Bibelens bud. Likevel har noen av oss valgt å bygge vår til tider skrantende moral på en tanke om at handlingene også skal føre til noe godt, for eksempel ved at de skal bidra til å forandre samfunnet til det bedre. Vi er samtidig fullstendig innforstått med denne såkalte konsekvensetikkens begrensinger. Hvis den ikke kombineres med et solid og tolerant verdigrunnlag kan den fort ende i en blindgate der den store framtidige konsekvensen til enhver tid helliger den konkrete handlingen. I diskusjoner om moral og etikk er det som regel disse to etikkmodellene, konsekvensetikken og plikt-/sinnelagsetikken, som blir trukket fram. Men i virkeligheten er det også snakk om en tredje – den helt basale som går ut på at man til enhver tid forfølger sin egen umiddelbare interesse, uansett konsekvenser. I nyere tid er det vel denne oppfatningen som har hatt mest vind i seilene. Både gjennom nyliberalismens forfekting av at når alle forfølger egen egoisme så blir samfunnet godt, og gjennom en fornyet postmodernistisk oppslutning om den tyske filosofen Friedrich Nietzsches tenkning. Nietzsche ville som kjent kvitte seg med det kristne hykleriet om nestekjærlighet og medlidenhet og gjenopprette tanken om det suverene liv, hinsides godt og ondt. Enkeltmenneskenes moralfilosofi kan ha store konsekvenser, også på det politiske og samfunnsmessige planet, der både sinnelagsetikeren, konsekvensetikeren og nietzscheaneren møtes. Her må likevel handlingenes konsekvenser, og ikke sinnelaget, stå i sentrum. I Kants verden vil for eksempel en forretningsmann som oppfører seg ordentlig og hederlig ikke nødvendigvis opptre moralsk høyverdig, ettersom motivet kan være at han på denne måten tjener mest penger. For samfunnet er det imidlertid avgjørende at han faktisk opptrer hederlig og i tråd med lovene. Hva slags motiver han måtte ha er av mindre betydning. All rettspraksis, ja all offentlig samhandling, må bygge på hva individene faktisk gjør, ikke hva de tenker. Samfunnet kan ikke granske folks hjerter og nyrer, for ikke å snakke om å utarbeide metoder for å forsikre seg om hvilke motiver de har. Det var vel nettopp her, i forsøket på å politisere alt og alle ved å gripe langt inn i det private, den maoistiske Kulturrevolusjonen feilet så fundamentalt. Alle slike forsøk vil ende i uakseptable overgrep mot folks individuelle rettigheter. Menneskene må få ha sine rom i fred, som vitenskapsteoretikeren Cathrine Holst så riktig har påpekt. På godt og ondt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent