Jeg har en stund hatt inntrykk av at folk nærmest har sluttet å runde av kvelden med en kebab etter å ha vært ute på byen. Da jeg spaserte fra sentrum og opp Pilestredet uforskammet sent natt til søndag, så jeg imidlertid til min glede at kebabtradisjonen lever i beste velgående. Et av stedene jeg passerte hadde kø som snodde seg langt ut på gaten, noe som tyder på førsteklasses kebab. Jeg gjorde et mentalt notat om å vende tilbake dersom kebabtrangen skulle melde seg. Det er muligens bare i min omgangskrets vi stadig sjeldnere setter til livs store mengder krydret lammefarse på vei hjem fra en aften på byen. I gamle dager avsluttet vi alltid en bytur med å først henge rundt og vente på tur i en kebabsjappe, og deretter fortære det stadig mer dryppende måltidet på en trapp ute på gaten. Dette var ikke minst en fin måte å tvære ut kvelden på: Å sitte og observere det ene kreaturet etter det andre passere, i mer eller mindre animert tilstand. Vennskapsbånd ble knyttet og krangler startet over et berg av maiskorn og løk dynket i chili- og yoghurtsaus. Hamburger var for heimføinger og falaffel for vegetarianere: Vi spiste alltid kebab.