Statsminister Kjell Magne Bondevik redegjorde i går for regjeringens holdning til krigen mot Irak i Stortinget. Det ble en ynkelig forestilling. I korte trekk sa Bondevik at det pågående angrepet på Irak ikke er i strid med folkeretten, men fordi det ikke er fattet et nytt vedtak i Sikkerhetsrådet, foreligger det heller ikke noe klart folkerettslig grunnlag for maktanvendelse. Dette er med respekt å melde tøv. FN-pakten opererer med to grunnleggende kriterier for bruk av militærmakt. Det ene er retten til selvforsvar i henhold til artikkel 51, der et angrep gir automatisk rett til selvforsvar. Det andre er hvis Sikkerhetsrådet autoriserer maktanvendelsen på grunnlag av FN-paktens kapittel VII når den internasjonale fred og sikkerhet er truet. I tilfellet Irak er det fastslått at landet ikke truer noe annet land, langt mindre verdensfreden. Det foreligger derfor intet grunnlag i folkeretten for et angrep mot landet. Når det så heller ikke foreligger noe vedtak fra Sikkerhetsrådet, burde saken være glassklar. Det er på grensen til det uredelige å henvise til at Irak ikke har oppfylt resolusjon 1441 slik Utenriksdepartementet gjør. Da denne resolusjonen ble vedtatt var det enighet om at det krevdes et nytt vedtak før et angrep kunne iverksettes. Et slikt vedtak oppnådde ikke flertall i Sikkerhetsrådet. Midt oppe i den retoriske hengemyren Bondevik har havnet i, får vi også ta med oss de positive sidene. Det var tidligere i år grunn til å frykte at Norge kunne ha havnet på linje med USA og Storbritannia i denne saken, slik Danmark og en rekke andre Nato-land har gjort. Det enorme folkelige presset, ikke minst blant Kristelig Folkepartis velgere, har gjort det umulig for en statsminister fra KrF å gi sin støtte den amerikanske angrepskrigen mot Irak. Det er tross alt langt å foretrekke framfor den politiske misèren Danmark har havnet i.