Jeg så dem for meg; godmodige, slitne og sidrompa på vei til en traktor, eller lent mot en feilmontert parabolantenne, skulende mot fremmede biler i en eim av HB og sur rullings.Som den danske kritikeren Per Krogh Hansen fastslo i tidsskriftet Vagant i fjor: Denne sekvensen, hentet fra Jonny Halbergs novellesamling Overgang til tertiær, sammenfatter mange av den såkalte skittenrealismens viktigste kjennetegn: Her finnes figurer som delvis er i lediggang (lent mot parabolen, på vei til traktoren), som har skrøpelige forbindelser til den ytre verden (parabolen er feilmontert), som er fordomsfulle og nærmest avvisende overfor sine medmennesker (skulende mot fremmede biler), som er fattige og avhengige av rusmidler (hjemmebrent og rulletobakk).Sjangeren dirty realism ble grunnlagt av amerikanere som Raymond Carver og Richard Ford, men forbindes like gjerne med så vidt forskjellige litterater som Brett Easton Ellis, William Faulkner eller James Ellroy. I Norge er skittenrealismen et typisk 90- og 00-tallsfenomen; både Jonny Halberg, Kyrre Andreassen, Jan Fjeldstad, Ari Behn, Robin Lindemeulder og Carl Frode Tiller har debutert med «skitten» prosa. Og sjangeren er fortsatt i vinden: Av årets debutbøker er minst to (Levi Henriksens Feber og Øystein Jørgensens Karaoke) umiskjennelig skittenrealistiske. Men hvorfor er sjangeren så populær? Og hva gir den oss egentlig av litterære opplevelser – annet enn de sedvanlige skrekkskildringene av hverdagsliv i utkant-Norge?