Legger noen av oss lokk på opplevelser av rasisme for å passe inn og oppfylle forventinger?

Jeg liker ham så godt. Francesco kommer inn på kontoret mitt. Jeg har kjent ham lenge. Han har overlevd en massakre på hele familien sin i hjemlandet; sårene og drapene sitter i ryggmargen. Han har etter dette kjempet seg gjennom en tilværelse som papirløs i mange år, mot blytunge odds. Nå har han fått opphold og jobber seg møysommelig inn i fellesskapet, går i terapi, tar utdanning og følger opp barna i gleder og sorger. Det kan være vanskelig å konsentrere seg på grunn av alt som har vært. Hans kamp, hans utholdenhet og tålmodighet og ikke minst hans varme blikk sitter lenge i meg, etter at han har gått fra timene.