Evnukker fantes både blant grekere og romere. Men gjennom hele historien var synet på dem ambivalent.

Antikkens tredje kjønn

Kringla HeimsinsAntikkenChristine Amadou, Universitetet i Oslo1. oktober 2018

VED HOFFET: Evnukker fungerte som lojale tjenere ved hoffet, spioner og mellommenn som forsto sosiale spill, men som hadde minst mulig egeninteresse i det. Her er en mosaikk av keiserinnen Theodora med en gruppe kvinner og evnukker fra basilikaen i San Vitale (547). FOTO: PETAR MILOŠEVIC, WIKIMEDIA COMMONS Petar Miloöevic

I det østromerske, bysantinske riket hadde evnukkene en selvfølgelig plass. De var alt fra høytstående embetsmenn og generaler til dansere og prostituerte.

Rundt år 370 skrev kirkefaderen Basilius om evnukkene at de representerte «en rase som hverken er kvinnelig eller mannlig, de er ubrukelige, griske, oppfarende, feminine, kvinnegale, glupske og frastøtende». Han skriver også at evnukkene er «ufortjent kyske, bare på grunn av kniven».

Den perfekte tjener?

Kringla HeimsinsAntikkenChristine Amadou1. oktober 2018

BARN: Basilios Lekapenos trakk i trådene under barnekeiseren Basilios 2., men keiseren gjorde slutt på intrigene da han ble voksen. Her fra kroningen av barnekeiseren.

I senantikken og bysantinsk tid var evnukkene keiserens nærmeste og mest betrodde, fordi de ble ansett som uten egne interesser. Men stemte det?

Basilios Lekapenos eller Basilios «bastarden» var en uekte sønn av keiser Romanos 1. Han ble født rundt 925 og for at han skulle holde seg unna tronen ble han kastrert allerede som barn. Til gjengjeld fikk han stadig mer betrodde stillinger ved hoffet: Han startet som hovedpåkleder og endte med å være keiserens nærmeste, overkammerherre.