Vi er oppdratt til å ikke se ned på andre, å ikke dømme. Hvorfor får vi det ikke til?

Forakt innebærer å felle en nedsettende dom over noe eller noen. Forakt kan rettes mot dem som står oss nær, som familie, ektefelle og venner, eller mot perifere grupper, som sosiale lag eller institusjoner. Det som sterkest grad ser ut til å trigge vår forakt, er det vi oppfatter som brudd på moralske koder. Slike regler eksisterer både på et samfunnsmessig, personlig og relasjonelt plan. Dermed vil noen forakte tiggere, prostituerte og rusmisbrukere, mens andre vil forakte overvektige og folk med psykiske problemer, mens atter andre vil forakte folk som kommer for sent, er late eller mangler manerer. Det er med andre ord mulig å forakte det meste. I dagligtalen hører vi stadig om «forakt for retten», «forakt for svakhet» og «forakt for kunnskap». På tross av at forakt er overalt, er det fortsatt en følelse få snakker om. Når hørte du sist noe klage over at de var for foraktfulle? Og hvorfor er det så vanskelig å snakke om noe som er så vanlig?