Du kan bla til neste sideBla med piltastene

«Jeg er en annen»: Vi får ikke mer virkelighetstørst essayistikk av å fordømme navlebeskuende essayister.

Skamløst

KommentarIda Lødemel Tvedt14. november 2015

I det nye nummeret av Vinduet, som i sin helhet handler om essayistikk og som har skapt mye debatt, lærer man at essayistikken er blitt for selvrefererende, sentimental og navlebeskuende. Særlig Morten A. Strøksnes har fått folk til å snakke, med sin kloke tekst om den norske essayistikkens mangel på journalistisk virkelighetstørst. En annen av dem som bekymrer seg for essaysjangeren er Eivind Tjønneland, litteraturviter og professor i nordisk ved Universitetet i Bergen. Professoren er irritert på den selvbiografiske tendensen innenfor samtidsessayistikken. Han mener essayistens rolle som engasjert borger er truet.

Et glass: Motstanden mot kvinners drikking har vært dårlig maskerte forsøk på å hindre frigjøring.

Mellom fest og bakrus

AnmeldelseSandra Lillebø14. november 2015

Statistikken taler sitt tydelige språk: Det er menn som drikker mest. Det er menn som oftest blir avhengige av alkohol, det er menn som kjører i fylla, det er menn som utøver vold på seg selv og andre i alkoholrus. Så hvorfor er det pappkartongen på kvinnenes kjøkkenbenker den harmdirrende pekefingeren alltid rettes mot?

Lidenskap eller ikke: Bruckner vil forsone kjærligheten med ekteskapet.

Brennhet fryd

AnmeldelseGeir Pollen14. november 2015

En gang for lenge siden ga frøken meg i hjemmelekse å tegne Den hellige ånd. Jeg husker ikke lenger hvordan jeg løste oppgaven, eller om jeg i det hele tatt gjøv løs på den, men sannsynligvis gjorde jeg det, for den gang var jeg en meget lydig elev. Dette barndomsminnet kommer tilbake mens jeg leser den franske filosofen og forfatteren Pascal Bruckners nitti sider lange, velskrevne, innsiktsfulle essay med den litt sosionomske tittelen «Har kjærlighetsekteskapet mislykkes?» Én ting har nemlig den omtalte ånden og kjærligheten felles: Deres varmeste apologeter snakker om dem som om de var gitte, klart definerte fenomener, men er ikke problemet her nettopp at de mangler definisjoner alle kan dele? Selv er jeg tilbøyelig til å bestemme kjærligheten som noe à la «det jeg ikke kan være for meg selv, men trenger en annen for å være», uten at det nødvendigvis gjør hustruer og samboere noe klokere eller lykkeligere. De har jo sitt å bale med. Jeg skulle gjerne sett at Bruckner, som i motsetning til meg er filosof, hadde gått nærmere inn på denne grunnlagsproblematikken, men det gjør han ikke. Han tar for gitt at den kjærligheten han med innsikt og engasjement skriver om, er kjent og kjær for alle, eller om man vil: at alle søker den samme kjærligheten. Men gjør vi det?