Klassekampen har konfrontert Inge Lønning med min sitatbok «Luthers lille brune» (13. november), og han kaller det «fullstendig ahistorisk å tilbakedatere den moderne form for ideologisk antisemittisme attende gjennom århundra». Følgelig tar han avstand fra at Luther skulle ha hatt nazisympatier. Det har han selvsagt helt rett i, og det er da heller ikke dette som ligger i tittelen. Jeg fulgte såpass godt med i historietimene at jeg ikke vil hevde at Luther var tilhenger av Hitler. Derimot er det liten tvil om at nazister hadde luthersympatier. Som svar på Maos lille røde, ga norske kristensosialister i sin tid ut boken «Guds lille røde». Jeg svarte med «Guds lille brune», for å vise at nazister har vel så mye å hente av ideologisk støtte i Bibelen. Senere lagde jeg «Allahs lille brune», som dokumenterer hvordan en totalitær ideologi som islamismen neppe har misforstått Koranen. (En ny utgave med bidrag fra Walid al-Kubaisi kommer i neste uke). Og som siste del av trilogien kom altså lutherboken, som viser Luther som en sann antidemokrat som preket blind underkastelse under diktatoriske myndigheter. At tyske nazister hentet inspirasjon fra hans skrifter om jødene, er velkjent. I Norge ble «Om jødene og deres løgner» trykt opp i 1940, med forord av en naziprest som sier at Luthers «friske, uredde måte å si tingene på vil sikkert finne mange meningsfeller i vår tid, som opplever jødenes forsøk på å sette sig i besittelse av verdensmakten ved å sette en krig i gang som stiller alt annet i skyggen (?) Hvad Luther skrev om dette folk i 1543 har idag ikke bare sin fulle gyldighet, men ennu langt mere enn det. Det Luther forutsa og forutså er til fulle gått i opfyllelse og jødene er verdens svøpe.»Og hva skrev så Luther om jødene? Språket er av en slik karakter at mye av det ikke egner seg for avisspaltene. Men ett lite sitat kan gi en pekepinn: «Hvis du ser dem, så kast grisemøkk på dem og jag dem vekk.» Også Luthers syn på psykisk utviklingshemmede fant nazistene interessant: Han mente de «ikke er annet enn en kjøttmasse uten sjel», og anbefalte å drukne dem. Dette ble publisert i Nazi-Tyskland i 1935 under overskriften «Skal verdiløst liv opprettholdes?»Hensikten med boken var ikke å gi et balansert bilde av Luther, men å gi en motvekt til det ubalanserte bildet som vanligvis gis av norske lutheranere. Dette har jeg gjort ved å trekke frem sider ved Luther som er lite kjent og ofte forties: Hans støtte til tyranni, diktatur, slaveri og hekseprosesser, hans syn på seksualitet som syndig selv innen ekteskapet, osv.
Reduksjonist – ja visst!
Denne gangen er det Grethe Nestor som gjør det. Klassekampens spalte «Feminist – ja visst» er blitt et slags intellektuelt freak-show, der en håndfull norske samtidige kvinner får spre sin feministiske trosbekjennelse. Den er preget av sekterisme og en nesten frapperende evne til å se bort fra kunnskap som storsamfunnet anser som gitt . I spalten 15. november klager Grethe Nestor over kunnskapen som er vunnet omkring brystkreftens epidemiologi, det vil si kartlegging av forekomst og risikofaktorer. At relativt høy alder ved første graviditet og få gjennomgåtte svangerskap er forbundet med økt risiko for brystkreft, er godt kjent i det medisinske fagmiljøet. Sammen med faktorene lav alder ved menarche (tidspunkt for første menstruasjon) og høy alder ved menopause (tidspunkt for siste menstruasjon), fører det å føde sent i kombinasjon med få svangerskap til en relativt høy «livsdose» med østrogener i forhold til progesteroner. Den høye livsdosen ses på som medvirkende årsak til den økte brystkreftrisikoen. Fordi dette fører til at høyt utdannede, yrkesaktive kvinner nødvendigvis havner i en risikogruppe, vil ikke Grethe Nestor vite av denne slags kunnskap. Den er kvinnediskriminerende, må vite. Hun nekter med andre ord å forholde seg til sikker kunnskap fordi den ikke passer inn i hennes dogme, og får av Klassekampen spalteplass til å avskrive innsikten som «kvasivitenskapelig tull». Bjørn Vassnes har gjennom de siste årene skrevet mange svært informative artikler fra den biologiske forskningsfronten. Dette fagfeltet har vært dårlig dekket i norsk presse, noe som trolig har bidratt til det lave kunnskapsnivået i offentligheten. Vassnes karakteriseres av Nestor som «Darwin-entusiastisk», og forfatteren mener tydeligvis at det å være Darwin-entusiast er for idioti å regne. Et annet klubbmedlem ga nylig i samme «Feminist – ja visst!»-spalte uttrykk for forbauselse over at så mange norske kvinner ikke vil identifisere seg med feministbevegelsen. Når norske feminister anno 2004 vil fraternisere med kreasjonister og andre motstandere av Opplysningstidens ideer, bør det ikke komme som noen overraskelse at mange av oss ikke vil assosieres med sekterismen. Nestor avslutter med å oppfordre Knut Olav Åmås til å opprette en feministspalte i tidsskriftet Samtiden. Innleggene i Klassekampen den siste tiden må virke som en tydelig advarsel mot en slik spalte, hvilket for så vidt er synd. Dersom det ble stilt høyere krav til kunnskaps- og refleksjonsnivået til bidragsyterne enn det Nestor og hennes like presterer, kunne man få bedret feminismens frynsete rykte. Ingvild Heier er lege og stipendiat, UiO