Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Velger nye veier

Martine Aurdal8. mars 2004

1990-tallets nettverksfeminisme blomstret i kjølvannet av bøkene «Fittstim» og «Råtekst». Men de endret ikke strukturene. Nå ser selv nettverksmamma Hilde Solheim etter nye veier.

Råtekst-jentene er det fremste symbolet på den norske 1990-tallsfeminismen. Journalistene Hilde Charlotte Solheim og Helle Vaagland redigerte antologien «Råtekst», inspirert av svenskenes Fittstim. Bøkene åpnet øynene på mange unge. I likestillingslandene var man ikke så likestilte likevel. Siden ble Solheim moderator for e-postlista Femail Bonding. Den hadde utspring i bidragsyterne til «Råtekst», men ble raskt utvidet, og omfatter mange journalister og kjente feminister. Av onde tunger er det også blitt beskyldt for å være en hemmelig, lukket losje for kvinner. Men det er ikke derfor Solheim nå vurderer å gå andre veier i feminismens navn. Debattene på Femail Bonding har satt i gang enkelte andre tiltak, men Solheim synes det er frustrerende at nettverket hennes ikke har noen virkemidler utover inspirasjon. Hun mener debattene har verdi i seg selv, men i den feministiske debatten ligger også et ønske om noe annet.

Fertilitet på fransk

Espen Løkeland-Stai8. mars 2004

Carole Paploray er en uvanlig fransk kvinne. Hun har bare født ett barn.

Carole Paplorey (34) er mor til ett barn. Hun tilhører en generasjon av franske kvinner som siden inngangen til det nye tusenåret har snudd en 30 år gammel trend i Frankrike. Etter å ha falt de siste 30 åra, steg fertilitetsraten i Frankrike i 2000, da Carole fødte sønnen Thelonius (4). Siden har den holdt seg høy.

Kaster klær for kunsten

Marte Stubberød Eielsen8. mars 2004

Må kvinner være nakne for å få plass i galleriet? Tradisjonelt, ja. Men selv ikke feministiske kunstnere nøler med å kle av seg foran kamera.

New York, 1989. Den anonyme aksjonsgruppa «Guerilla Girls», bestående av kvinnelige kunstnere, henger opp plakater rundt omkring i byen med følgende budskap: «Må kvinner være nakne for å komme inn på museet? Under fem prosent av samtidskunstnerne er kvinner, men 85 prosent av de nakne motivene er hunkjønn». Guerilla Girls inngår i feministisk kunsttradisjon med røtter tilbake til 1970-tallet. En tradisjon som består av svært mange kvinnelige kunstnere med ulikt uttrykk, men med det til felles at de har en feministisk agenda. Noen stikkord: Selviscenesettelse. Lek med identitet. Forskyvning av fortolkningsrammer og tilskuerposisjon. Kropp. Seksualitet. Nakenhet. I Norge lager «Kebbevenn» Vanessa Baird fysiske feministiske uttrykk av tradisjonelle kvinnelige kunstarter som akvarell og porselensmaling. Unni Askeland støper kroppen sin i marsipan. Jannicke Låker filmer et kvinnelig kjønnsorgan sett fra magen. Lotte Konow Lund, Kate Pendry, Mette Hellenes og Vibeke Tandberg er alle norske kunstnere som iscenesetter seg selv med en feministisk grunntone.