Jørgen Roll-Hansen

Trygve Roll-Hansen

 støtter nå opphevelse av patent på koronavaksine, slik at vaksinen kan produseres i så stor mengde og lav pris at pandemien kan bekjempes i hele verden.

Legemiddelindustrien internasjonalt hevder at nye medisiner må bli dyre, da forskningsutgiftene er så høge. Feil, sier Marcia Angel, tidligere redaktør av New England Journal of Medicine. I boken «The Truth about the Drug Companies» opplyser hun at mye av forskningen på medisiner utføres av offentlige institusjoner. Patenter på dem kjøpes opp av legemiddelfirma som får enerett og kan ta den pris de tjener mest på. Konkurransens prisdempende effekt er satt ut av spill. Konsekvensen blir dyre medisiner og vaksiner.

Helprivat produksjon har gitt høye legemiddelpriser. Privat produksjon medfører også andre svakheter. Vi har i perioder opplevd mangel på medisiner. Et alternativ til dagens legemiddelproduksjon er i Norge å opprette et StatMed, slik som foreslått av professor Mette Kalager (Tidsskrift for Den norske legeforening, mai 2019). At dette kan være en god modell for næringsvirksomhet, understøttes av Einar E. Lie, Egil Myklebust og Harald Norvik i boken «Staten som kapitalist».

«Utviklingen av det moderne og profesjonaliserte statlige eierskapet i Norge, og da med hovedvekt på børsnoterte selskaper, har imidlertid fungert bra for de norske bedriftene. De ser – som vi skal komme mer presist tilbake til – ut til å ha oppnådd en konkurransedyktig verdiskapning.»

på NRK 23. mars, er det høy kompetanse i Norge for produksjon av medisin og vaksine. Ved offentlig produksjon i Norge, kan vi sikre nasjonal tilgang på medisiner og vaksiner til produksjonspris. Tilsvarende gjelder for India som i dag rammes av patenter som fører til for høye priser for en fattig befolkning.

5000 ganger høyere ble prisen på en medisin i USA etter at en privat investor hadde kjøpt opp patentet. På svensk tv ble han spurt om hvordan han kunne gjøre det. Svaret var at slik er kapitalismen. Når en har enerett og målet er å tjene mest mulig, er det spesielt lønnsomt å sette opp prisen på noe folk er avhengige av. Det krever at en ikke produserer for mye.

Produksjon av legemidler

Nicholas Wilkinson

 (bakterieinfeksjon i hele kroppen), fikk jeg to typer bredspektret antibiotika. En av dem virket ikke. Hvis den andre heller ikke hadde virket, ville jeg ikke vært i live nå.

Antibiotikaresistens kalles helsesektorens klimakrise – koronapandemien er småplukk i sammenligning. Hvert år dør 750.000 personer som følge av antibiotikaresistens. På verdensbasis antas ti millioner mennesker å ville dø årlig av antibiotikaresistente bakterier fra 2050. Antibiotika er i dag selve grunnplanken i helsevesenet. Det er avgjørende for nesten alle operasjoner, fra kreftbehandling til keisersnitt. Uten antibiotika som virker, vil mye av helsesektoren forsvinne.

Norge kan gjøre, er å bruke mindre – særlig bredspektret – antibiotika. Norske leger er tilbakeholdne, men vi er ikke flinkest i klassen. Før koronapandemien delte norske leger ut betydelig mer antibiotika enn sine svenske kolleger, og opp mot 30 prosent mer enn i Nederland.

Målet var å redusere forbruket av såkalt bredspektret antibiotika i befolkningen med 30 prosent innen utgangen av 2020. I mai 2020 spurte jeg helseministeren om hvordan vi lå an, og det var tydelig at Norge ikke ville nå målet. Nå ser det annerledes ut. Nedstengning, bedre håndhygiene og mindre fysisk kontakt har redusert smitte av andre virus og bakterier. Jeg er likevel bekymret over at bruken vil øke når samfunnet åpner igjen.

Stortingsflertallet har dessverre sagt nei til å øremerke midler til antibiotikaresistens og bedre diagnosesystemer, slik SV foreslo. I Storbritannia jobber de mye for å få raskere og bedre diagnosesystemer – det burde vi også få på plass her. Da kan vi raskt finne riktig antibiotika, eller finne ut at personen ikke bør få antibiotika. Det vil redusere bruken betraktelig.

bevilget i fjor 34 millioner danske kroner til oppstart av Icars, et internasjonalt senter for arbeidet mot antibiotikaresistens. De samarbeider med Verdensbanken, og målet er cirka 300 akademiske medarbeidere som kan rykke ut til forskjellige land og hjelpe med å skreddersy løsninger mot resistens. Det er en dugnad Norge bør bli med på.

Den største trusselen

Martin Årseth

Anne Kari Hinna

#fff

No er knappe 3 prosent av innbyggjarane i Noreg fullvaksinerte. Israel ligg fremst i feltet med 40 prosent fullvaksinerte.

Det er brei semje om at Noreg må produsere meir legemiddel sjølv. No etterlyser legemiddelselskapet Curida meir handling og mindre snakk.

– Curida har lenge argumentert for at vi bør produsere fleire kritiske medisinar i Noreg for å bli mindre avhengig av å importere. I dag er vi hundre prosent avhengige av import. Det gjer oss sårbare om det er pandemiar, internasjonale krisar, terror eller kva det måtte vere, seier direktør Leif Rune Skymoen.

Dei knappe dosane med koronavaksine som Noreg har fått til landet, er det rift om, og regjeringa lanserte på tysdag den nye strategien om å ta vaksinar frå dei områda med lite smitte og gje til kommunar og bydelar med mykje.

Elverum-selskapet produserer i dag flytande medisinar som auge- og nasedropar, bedøvingsmiddel og injeksjonspreparat.

Klar for sin eigen medisin

Gunnar Bjune

 i Legemiddelindustrien mener at jeg har feilsitert henne. Nå har jeg ikke sitert, men lest hennes innlegg og reagert på det jeg så som hennes klare konklusjon. Jeg veit at jeg ikke er den eneste som leste henne slik. Hvis det hun nå skriver varsler en kursendring fra legemiddelindustrien, er det svært gledelig. Når det gjelder spørsmålet om akkurat hvordan et StatMed skal organiseres, kan jeg ikke ha noen fastlåst mening. Men jeg tror ingen har tenkt seg at «staten alene skal stå for all den kapitalkrevende risikoen», som hun sier, er den eneste mulige organiseringen. Hovedanliggende mitt var forsyningssikkerhet for essensielle legemidler. Erfaringen helt fra 1980-tallet er at multinasjonale profittdrevne selskaper kan svikte når medisiner med utgått patent ikke lenger gir nok profitt. Det er her en statlig ordning kan være bokstavelig talt livreddende.

Mer enn gledelig!

Karita Bekkemellem

beskylde noen for å spre «alternative fakta», burde man sitere personen korrekt.

Jeg har aldri skrevet, slik professor emeritus i medisin, Gunnar Aksel Bjune hevder i Klassekampen 17. november, at «det ikke er realistisk at Norge skal kunne bidra til utviklingen av nye legemidler.»

Vi i Legemiddelindustrien (LMI) ønsker norsk legemiddelproduksjon og legemiddelutvikling. Vi ønsker flere kliniske studier til Norge, og vi ønsker bedre samarbeid mellom grunnforskning i det offentlige og oss i industrien, sånn at enda flere produkter kan utvikle seg fra grunnforskning og helt til ferdig produkt som kommer pasienter til gode.

at dette er realistisk. Utgangspunktet for mitt opprinnelige innlegg er at konseptet om StatMed – hvor staten alene står for all den kapitalkrevende risikoen som kreves for å utvikle dagens innovative behandlinger, for så å få dem til markedet – ikke er god forvaltning av statlige midler. En mer realistisk tilnærming derimot, er at staten legger bedre til rette for å få flere kliniske studier til Norge. En handlingsplan for nettopp dette skal snart fremlegges av Helse- og omsorgsdepartementet og vi i industrien ser frem til videre samarbeid for å øke antall studier i Norge.

 mer legemiddelproduksjon i Norge. Både for egen bruk og for eksport. Vi har 12 meget kompetente produksjonsmiljøer i Norge allerede, og et samarbeid hvor staten, for eksempel, inngår i langsiktige avtaler med disse produsentene for å lage nettopp essensielle legemidler, er langt mer produktivt, effektivt og lønnsomt enn hvis staten skulle gjort dette på egen hånd.

Verken legemiddelutvikling eller -produksjon er umulig for Norge, vi jobber for dette hver dag, men det bør skje i samarbeid mellom staten, akademia og legemiddelindustri, ikke med staten som et legemiddelselskap.

Feil om legemiddelindustrien

 engasjement rundt helsenæring og norsk legemiddelproduksjon, men det kan virke som at Anniken Elise Storbakk og Kirsten Myhr, i Klassekampen mandag 9 november, har misforstått en hel del av hva jeg skrev om hvorfor StatMed er naivt. Derfor kan det være fint å oppklare noen av de punktene.

Vi ønsker legemiddelproduksjon, vi ønsker bedre legemiddelberedskap og vi ønsker at staten skal spille en rolle – men et statlig drevet legemiddelselskap er ikke måten å gjøre det på. Samarbeid med eksisterende produsenter av legemidler, derimot, er vinn-vinn for alle parter.

av legemidler, både for eksport og eget marked, er noe vi i LMI har promotert i mange år og nettopp langtidsperspektivet er viktig. Men, produksjon av legemidler stiller svært strenge krav og er meget spesialisert. Derfor burde staten inngå langsiktige kontrakter med eksisterende, norske produksjonsselskaper. Det vil gi langsiktighet for selskapene, skape og sikre arbeidsplasser, samt at produksjon til eget marked vil være sikret til en lang billigere kostnad for skattebetalerne, enn om staten skulle gjort dette helt på egen hånd.

ikke snakk om at vi mener at penicillin skal forsvinne, slik det hevdes av forfatterne. Det produseres store mengder penicillin, faktisk så mye at immunitet er et globalt helseproblem. Derfor er det også flere legemiddelselskaper som forsker på å finne nye typer antibiotika, manglende lønnsomhet til tross. Det jeg sier er at staten ikke vil tjene penger på penicillinproduksjon. Derimot vil det være et fint tiltak for folkehelsa, men da ikke noe som kan springe ut og bli et stort, statlig legemiddelselskap med høy profitt.

for at Norge skal bli en større aktør innen både legemiddelutvikling så vel som -produksjon. Helse er en vinnernæring som kan skape inntekter for staten, arbeidsplasser og bedre pasientbehandling. Staten kan ikke klare det alene. Derfor er samarbeid med eksisterende kompetanse som allerede finnes i Norge, hvor staten blant annet kan bidra med virkemidler og kapital, den beste og mest lønnsomme løsningen.

Misforståelser om legemiddelproduksjon

Anniken Elise Storbakk

Kirsten Myhr

fra Legemiddelindustriforeningen hevder i Klassekampen 4. november at det er naivt å foreslå statlig produksjon av legemidler i Norge. Vi mener det er naivt å tro at private selskap skal løse den forsyningskrisa vi er i.

Legemiddelproduksjonener dominert av børsnoterte, private selskaper som skal gi størst mulig utbytte til sine aksjonærer. En kan derfor ikke forvente at et privat selskap vil produsere medisiner med lav inntjening eller investere i produksjon for et lite marked. En konsekvens er at vi har ingen eller for få legemidler for sjeldne sykdommer, medisiner tilpasset barn og for tropesykdommer som rammer spesielt fattige land. Dessuten er selv essensielle medisiner for sykdommer som rammer oss alle, utilgjengelig for store deler av befolkningen i lavinntektsland fordi prisen er for høy.

behov for modeller i legemiddelindustrien med et langtidsperspektiv som involverer ikke bare profitt, men et samfunns- og helseaspekt. Myndighetene kan nemlig ikke pålegge private aktører å produsere medisinene som anses essensielle.

Bekkemellem innrømmer det egentlig selv ved å referere til «vanlig» penicillin som, ifølge henne, ikke er særlig lønnsom å produsere. Hvorfor skal vi akseptere at denne typen penicillin forsvinner? Det er en offentlig oppgave å sikre nødvendige varer og tjenester i et velferdssamfunn.

penicillin produsert i Norge, og de største markedene var Norden og Nederland. I andre land ble andre typer penicilliner kraftig markedsført og markedsledende. «Vanlig» penicillin er såkalt smalspektret og virker derfor ikke på mer enn et fåtall bakterier og bevarer mer av vår naturlige flora, og risikoen for antibiotikaresistens er lavere. Men nå frykter legene med rette at «vanlig» penicillin ikke lenger blir markedsført.

I Norge og hele Europa har vi alvorlig legemiddelmangel. I helsekomiteens merknader til forslaget om Statmed pekes det på at Norge i 2014 hadde 112 registrerte tilfeller av mangel, mens tallet i 2019 hadde steget til 1 242.

Statlig produksjon er framsynt

Aina Ebube Helgheim

SVs forslag om å etablere et statlig legemiddelselskap ble tirsdag nedstemt i helse- og omsorgskomiteen.

Forslaget fikk ikke støtte fra noen andre partier enn SV selv, men Senterpartiet og Arbeiderpartiet foreslo heller at regjeringen skal legge fram en sak for Stortinget om et farmasiselskap som enten drives av staten eller i samarbeid med private.

Det eneste komiteen klarte å bli enig om, var at staten skal samarbeide mer med legemiddelselskapene om utvikling av nye medisiner.

Helsepolitisk talsperson i SV Nicholas Wilkinson er glad for forslaget fra Ap og Sp, men skuffet over at de ikke støttet et statlig legemiddelselskap.

– Ap og de andre partiene har glemt at vi bygget Norge med staten på laget. Vi trenger bedre helseberedskap og å tjene penger på andre ting enn olje og gass, sier han.

Fikk nei til statlig medisinproduksjon

 statlig norsk legemiddelselskap, StatMed, behandles nå i Stortinget. Ambisjonen om statlig utvikling og produksjon av legemidler er forferdelig forvaltning av både oljeformue og skattepenger. Men utgangspunktet, om at staten skal bidra til at Norge skal bli mer selvforsynt av kritiske legemidler og samtidig skape arbeidsplasser og eksportinntekter – er en glimrende idé.

med StatMed er de enorme kostnadene og ditto risikoen som kommer med legemiddelutvikling. Det er rett og slett ikke realistisk at Norge, med et StatMed, skal kunne forske og utvikle nye, banebrytende legemidler og dermed sikre selvforsyning av disse. Skulle vi begynt å utvikle nye legemidler helt selv, uten oppkjøp av andre selskaper, så tar utviklingen av hvert legemiddel i snitt 12–15 år og koster omtrent 15 milliarder per produkt. Det er i snitt også bare ett av ti legemidler som lykkes. Med andre ord: en svært risikabel og kostbar forvaltning av skattebetalernes penger.

Det andre alternativet er oppkjøp. Og for å sette det litt i perspektiv: legemiddelselskapet Bristol Myers Squibb kjøpte i 2019 selskapet Celgene for omtrent 647 milliarder kroner. På det tidspunktet var Norges mest verdifulle selskap, Equinor, sin børsverdi 629 milliarder kroner. Skulle Norge blitt selvforsynt av legemidler måtte vi gjort flere titalls lignende oppkjøp. Det sier seg selv at det ikke er bærekraftig.

forslaget om at StatMed skal produsere blant annet Penicillin, eller såkalt smalspektret antibiotika. Bruk av disse produktene er et viktig ledd i å motvirke antibiotikaresistens og et ekstremt viktig folkehelsetiltak.

Utfordringen er at legemiddelproduksjon er svært spesialisert, komplisert og kvalifisert. Det vil koste mye å etablere fasiliteter som kan produsere penicillin og det vil mest sannsynlig ikke være særlig lønnsomt da prisen på dette er lavt. Det vil derimot være et viktig – og riktig – tiltak for folkehelsa og forsyning av livsvikte produkter til det norske markedet. Men da altså ikke noe som kan springe ut og bli et stort, statlig legemiddelselskap med høy profitt.

En faktisk realistisk tilnærming for å sikre norsk legemiddelberedskap og samtidig skape eksportinntekter og arbeidsplasser, vil dog være hvis staten inngår langsiktige avtaler med eksisterende produksjonsmiljøer.

StatMed er et naivt forslag

Tom Henning Bratlie

Bak en gjennomsiktig glassvegg pakker Heidi Leonardsen ampuller med sårsalve ned i esker. Hun er et av de siste leddene i produksjonskjeden hos legemiddelfabrikken Curida på Elverum. Her lager de også blant annet bedøvelsesmiddel og smertestillende, men selger for det meste til utlandet.

Hvis norsk helsevesen hadde bestilt fra dem, kunne Curida dekket behovet for flytende smertestillende til alle landets sykehus, men staten foretrekker å importere nesten alt fra utlandet, ifølge daglig leder i Curida Leif Rune Skymoen.

– Norge er sårbare, for vi har gjort oss 100 prosent avhengig av import av medisiner. Det er bare på desimalplass det vi produserer selv i Norge, sier han.

Curida skulle gjerne levert legemidler til sykehusene både før og under koronapandemien, men sier de ikke har fått noen bestillinger. Skymoen mener staten må ta grep for å sikre at norskproduserte legemidler finner veien til helsevesenet både i fredstid og krisesituasjoner.

– Vi må finne en modell der staten tar en mer aktiv rolle og ikke bare lener seg tilbake og gir det over til markedet, sier han.

Selger gjerne til staten

I fjor overførte legemiddelselskaper 191 millioner kroner til norsk helsevesen og helseorganisasjoner. Representanter for bransjeorganisasjonen Legemiddelindustrien (LMI) sa i gårsdagens Klassekampen at de skulle ønske summen var høyere, fordi den gjenspeiler samarbeidet med helsevesenet. Men dette samarbeidet har også skyggesider, mener overlege og spesialist i anestesiologi Mads Gilbert.

– Vi som jobber som doktorer og forskere, blir selvsagt påvirket av farmasøytisk industris mange framstøt og svære økonomiske ressurser, sier han.

Han mener det er en selvfølge at de som foreskriver medisinene, legene, er målet for påvirkningen.

– Hvis den farmasøytiske industrien var så interessert i å styrke legenes kunnskap, kunne de gitt disse millionene til et uavhengig statlig fond for informasjon om legemidler, sier Gilbert, som også er medlem i Rødt.

Gilbert vil at staten i større grad skal drive utvikling, produksjon og salg av legemidler.

Ber staten om å lage piller

Pål Hellesnes

I kjølvannet av koronapandemien har et bredt sammensatt flertall på Stortinget nå samlet seg bak et forslag som vil pålegge regjeringen å lage planer for å sikre nasjonal produksjon av «viktige legemidler, herunder antibiotika».

Forslaget ble stilt av Sps Kjersti Toppe på vegne av Ap, Sp, SV, Rødt, Frp og MDG, med andre ord alle opposisjonspartiene, og kom opp i forbindelse med behandling av nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023.

Fagforbundets leder Mette Nord tok forrige uke til orde i Klassekampen for at Norge burde sikre kriselagre og produksjon av sentrale legemidler og smittevernutstyr. Forslaget Stortinget nå vedtar er etter det Klassekampen erfarer basert på innspill fra LO og NHO.

Mette Nord er svært fornøyd med utviklingen i saken.

– Det eneste som er synd er at opposisjonen her må presse det gjennom, og at regjeringen som sitter med makta ikke selv ser behovet og er mer framoverlent, sier hun.

Samtidig som helseplanen behandles, har helse- og omsorgskomiteen til behandling forslag fra SV om å bygge opp et eget statlig selskap, Statmed, for nasjonal egenproduksjon av legemidler. Det har lavere sjanse til å få flertall. Men helsepolitisk talsperson for SV Nicholas Wilkinson er fortsatt svært fornøyd med utviklingen.

Krever nasjonal produksjon

Martin Bjerke

 for innlegg 17. mars, der han i lys av koronakrisa minner oss om hvilken viktig rolle Norsk Medisinaldepot (NMD) hadde i norsk legemiddelforsyning inntil inngåelsen av EØS-avtalen i 1994, da NMDs grossistvirksomhet ble ansett å være i strid med fri flyt-prinsippene. Etter den tid har det skjedd en omfattende endring av legemiddelforsyningen som har betydning for temaet som Reigstad tar opp.

 av grossistmonopolet var gjennomført, var regjeringa sitt neste skritt å endre andre rammevilkår for detaljomsetning av legemidler gjennom apotek, denne gangen i utgangspunktet uavhengig av EØS-avtalen.

Det er verdt å merke seg at helseminister i Bondevik 1-regjeringa, Dagfinn Høybråten, ved framleggelse av odelstingsproposisjonen om ny apoteklov i desember 1998 om å innføre fri etablering av apotek, framhevet at forslagene «stiller apotekvesenet på linje med det som ellers er vanlig for næringsvirksomhet i Norge». Apotek er altså rein næringsvirksomhet, ifølge ham.

Stoltenberg 1 videreførte denne politikken og sørget i tillegg for at eierandelen som staten hadde beholdt i NMD etter 1994, ble solgt til utenlandsk kapital. NMD dannet apotekkjeden Vitus og opprettet en mengde nye apotek, etter at det ikke ble noe av det foreslåtte konsesjonstaket. Årsaken til at forskriften om konsesjonstak ble lagt bort, var at det to dager før apotekloven skulle tre i kraft, ble inngått en avtale mellom NMD og Sosial- og helsedepartementet ved helseminister Tore Tønne. NMD ble oppkjøpt av utenlandsk kapital og eies nå av amerikanske McKesson. Tilsvarende eies de to andre store kjedene av Walgreen Boots Alliance (Boots) og tyske Phoenix (Apotek1).

 1000 apotek i landet, en økning fra cirka 400 fra før ny apoteklov trådte i kraft. Mens apotek tidligere ble opprettet på grunnlag av behov, er det eiernes kommersielle vurderinger som nå ligger til grunn for etableringen. Kommersialiseringa har ført med seg et annet vareutvalg, blant annet mange hyllemeter med kosmetikk. Det har også vært en uheldig praksis knyttet til ikke-faglig begrunnet mersalg.

Apotek var tidligere forsynt med laboratorier for produksjon av legemidler, hadde større beholdning av legemidler og sykepleieartikler, og ansatte som utgjorde et bredt fagmiljø. Apotekene var dermed i større grad enn nå en del av legemiddelberedskapen. NMD forsynte apotek med stoffer og legemiddelsubstanser til den lokale produksjonen. Nå er det serviceproduksjonsordningen, bestående av fire apotek, som skal dekke behovet for legemidler det ellers ikke er mulig å skaffe.

Apotekenes rolle i forsyningen

Leif Rune Skymoen

 har gitt land etter land en brutal påminnelse om at staten må være føre var for å sikre egne borgere tilgang til kritiske legemidler. Norge er intet unntak. I dag er vi helt avhengig av import. Det må vi komme oss bort fra. Men la oss – også når framtidens strukturer skal utmeisles – beholde dugnadsånden og en god arbeidsdeling mellom offentlig og privat sektor. I dette samarbeidet ligger nøkkelen til omstilling og innovasjon.

Før koronakrisen rammet verden, tok flere til orde for at det bør opprettes et statlig eid legemiddelselskap. Et slags norsk StatMed som skal utvikle, produsere og forsyne det norske folk med legemidler.

Allerede i dag har staten eierposter i et selskap som produserer legemidler i Norge. Den største eieren er de ansatte. Staten, representert ved Investinor, eier en femtedel. Dette er selskapet jeg er direktør i, Curida på Elverum. Med andre ord; Curida er et 20 prosent StatMed.

 til et norsk StatMed er SV. Arbeiderpartiet er også positive. Vi tror intensjonen er god, men i møtet med virkelighetens verden må forslaget kraftig justeres.

Diskusjonene bør ikke gå på hvem som skal produsere hva, men heller hvordan vi sammen kan skape nye løsninger. Vi trenger et bedre og tettere offentlig–privat samarbeid for å styrke Norges evne til å forsyne nær seks millioner nordmenn med kritiske legemidler.

om trygg legemiddelforsyning etter korona, må vi også skille mellom det å utvikle og det å produsere legemidler.

Hva med StatMed?

Roar Dyrkorn

#000

 er ikke kritisk nå, sier direktør for Statens legemiddelverk Audun Hågå i en artikkel i Kapital. Det er den mer «sakteflytende» mangelen som potensielt kan være farlig. Måten mange legemidler produseres på i verden, har lenge vært en kilde til bekymring. Råvarene fremstilles ofte i Kina og sendes til en annen verdensdel, før produktene pakkes i en tredje verdensdel og til slutt importeres til Norge.

Vi fikk inn rundt 1250 varsler om mangler i fjor. I dag er det ikke mye solidaritet på tvers av Europa heller, sier han. Italia har fått null respons på en henvendelse til EU-systemet om å få tilført legemidler, ifølge Italias EU-ambassadør. Det går neppe så mye som en pakke paracet over grensene de neste månedene.

her må det langtidsplanlegging til. Nå tæres oljefondet av akuttiltak som regjeringen er nødt til å sette i verk, og det er på sin plass. Hvordan skal vi sikre oss tilgang til essensielle legemidler for å behandle for eksempel infeksjoner, blodtrykk og diabetes?

Det er gledelig at flere og flere er interessert i problemstillingen, men det er utrolig stille på den politiske front. Foruten Sveinung Stenslands (H) forslag om å importere råstoff, har det vært en øredøvende stillhet rundt dette. Man kan håpe på at Stensland, som selv er farmasøyt og leder av helse- og omsorgskomiteen, løfter saken videre oppover, for situasjonen vi nå befinner oss i, burde være en vekker.

 store og viktige legemiddelprodusenter, innfører nå flere proteksjonistiske tiltak. Hva skjer hvis USA klarer å være først ute med en koronavaksine? Legemiddelfirmaene vil sannsynligvis selge til høystbydende, men det spørs om ikke president Donald Trump vil nekte dem å eksportere i sin strategi for å gjøre «America great again»! Etter min mening er det grunn til å tro at man ut fra nåværende situasjon kan forvente flere proteksjonistiske tiltak på legemiddelfronten både fra Kina og India, som er store råstoffprodusenter. Hva England vil gjøre nå etter brexit kan også medføre usikkerhet. Russland har dessuten bestemt seg for å være selvforsynt med legemidler innen 2025, og det er vel ikke uten grundige analyser av forventet framtidig legemiddelforsyning på verdensbasis.

direktør i Curida (legemiddelbedrift, red.anm.) Leif Rune Skymoen påpeker at det faktisk er ubenyttet kapasitet i eksisterende legemiddelindustri i Norge. Selv om jeg ikke tror at eksisterende kapasitet kan klare å forsyne landet vårt med adekvate mengder av essensielle legemidler, vil jeg på det sterkeste gi min støtte til å utnytte ledig kapasitet i eksisterende industri. Uten at jeg kjenner til Curidas portefølje i detalj, produserer de i stor grad på lisens for store utenlandske selskaper, noe som tilsier at de kan ha en veldig viktig rolle i vår selvforsyning av essensielle legemidler. Det norske legemiddelfirmaet Vistin Pharma produserer dessuten 3000 tonn metformin årlig, som er essensielt for type 2-diabetikerne og anbefales brukt hos pasienter med polycystisk ovariesyndrom.

Snevre inn søket?

Relaterte emner