Kommunisme
Berøringsangsten
Tidsskriftet Agora har nylig utgitt et nummer på 640 sider, i alt vesentlig viet forfatteren Dag Solstad. Så vidt jeg har kunnet konstatere, er det ingen av bidragsyterne, vesentlige litterater, som tar opp det pinlige faktum at en av landets fremste forfattere gjerne vil bli husket som en kommunistisk forfatter og definerer seg selv som en beundrer av en av det 20. Århundrets verste massemordere, Mao Tse Tung, ansvarlig for hundretusener av tapte liv under Det store spranget 1958–61 og Kulturrevolusjonen i 1966.
Siden forfatteren selv ikke vil nedlate seg til å drøfte denne Mao-beundring med vanlige folk, kunne det være av betydelig offentlig interesse å spørre de som beundrer Solstad så sterkt, om de kunne fortelle oss hvorfor det er mulig å diskutere denne mannens bøker uten å ta opp hans ideologiske forankringer og hans forsvar for et av verdens verste despotier. Det er i dag umulig å diskutere Hamsun uten å forstå hans nazisme. Hvorfor har norske litteraturforskere denne berøringsangst vis-à-vis Solstad? Hvorfor tenker de så snevert? En yrkesskade?
Så vidt meg bekjent er det bare to skribenter her til lands som har tatt opp Solstads totalitære lengsler til alvorlig analyse, VGs Sindre Hovdenakk og Aftenpostens Ingunn Økland. Hvorfor? Må Solstad beskyttes mot seg selv? Er hans beundring like sterk for Pol Pot og Josef Stalin? De var også kommunister.
Denne saken er del av et breiere syndrom: hvitvasking av voldsregimer fra den udemokratiske venstresiden.
For noen uker siden hadde Torill Brekke en småpludrende reiseskildring fra Kambodsja.
Bernt Hagtvet