«De var ikoniske ukrainere fra det 20. århundret, som er dypt respekterte.»
Sola skinner på Volodymyr Zelenskyj. Det er mandag forrige uke, og den ukrainske presidenten holder tale utenfor det nasjonale militærminnesenteret, noen kilometer fra Kyiv. Her skal den kontroversielle ukrainske nasjonalisten Andriy Melnyk og hans kone Sofia Fedak-Melnyk samme dag gjenbegraves. Melnyk, som døde i eksil i 1964, har fram til nå ligget begravet i Luxemburg. Nå er liket hans fraktet hjem for å æres av den ukrainske staten.
Fram til dette øyeblikket har Zelenskyj forsøkt å holde minnet om Andriy Melnyk på en armlengdes avstand. Under andre verdenskrig allierte Melnyk seg med de tyske nazistene. Da Adolf Hitlers tropper invaderte Sovjetunionen, håpet Melnyk at det skulle bane vei for en etnisk renset, totalitær og uavhengig ukrainsk stat, som skulle være alliert med Det tredje riket.
Zelenskyj, en russisktalende jøde, mistet store deler av familien sin under holocaust og kampen mot fascistene. Under gjenbegravelsen forrige uke omfavnet han dem som helter.
– Det kunne ikke vært mer dramatisk, sier den ukrainske historikeren Marta Havryshko på telefon fra Boston i USA. Hun er en av verdens fremste forskere på holocaust i Ukraina og historien til Ukrainas radikale nasjonalistbevegelse.
I dag har hun blitt en av de skarpeste kritikerne av det hun kaller et skifte i Zelenskyjs regjering, der hun sier at tidligere marginaliserte nasjonalister nå får stadig mer makt og innflytelse i militæret og samfunnet – og et stadig fastere grep om Ukrainas minnepolitikk.
– For bare noen år siden knelte Zelenskyj foran grava til sin bestefar, Semyon Ivanovich Zelenskyj, en dekorert soldat i Den røde armé, sier Havryshko.
– Nå kneler han foran fascisten hans bestefar sloss mot.
Ubehagelige spørsmål
For Marta Havryshko er dette personlig. Hun vokste selv opp i utkanten av byen Lviv i Vest-Ukraina, der landets radikale nasjonalistbevegelse har sitt utspring.
Familien hennes har polske og jødiske røtter. Disse identitetene lærte hun tidlig å undertrykke for å få innpass.
– Jeg var omringet av ekstreme nasjonalister hele livet mitt. Mange i min familie deltok i undergrunnsbevegelsen, som ble undertrykket av Sovjetunionen, forklarer hun.
Det var ikke før hun kom inn på universitetet i Lviv at hun begynte å stille spørsmål. Der begynte hun å forske på kjønnsbasert vold i den nasjonalistiske undergrunnsbevegelsen og fordypet seg i holocaust.
– Forskningen ble tatt dårlig imot av kollegaer på forskningsinstituttet jeg jobbet ved i Lviv. De forbød meg fra å publisere deler av forskningen min og truet meg, sier hun.
Dette var før Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022. Havryshko flyttet siden ut av landet. Først til Polen, så til Tyskland, deretter til Sveits og videre til USA. I dag er hun gjesteprofessor ved Strassler Center for Holocaust and Genocide Studies ved Clark University.
I utlandet ble hun modigere og krassere i kritikken av de historiske forbrytelsene til Melnyk og andre nasjonalister – og i nåtidas forsøk på å reinvaske dem.
Det har gjort henne dypt kontroversiell i hjemlandet. Havryshko og hennes sønn har også fått voldelige trusler rettet mot seg av ukrainske nasjonalister. Ofte handler det om hennes jødiske bakgrunn. Hun anser truslene som så alvorlige, at hun ikke våger å reise tilbake til Europa. Fra USA roper hun nå varsko om at de ukrainske nasjonalistene får stadig mer innflytelse over Zelenskyj og hans regjering.
– Under forhold med total krig og kronisk mangel på menn ble denne alliansen politisk beleilig, kanskje til og med uunngåelig. Nå er den i ferd med å bli forankret, sier hun.
Melnyk og Bandera
Den vest-ukrainske nasjonalismen Havryshko kritiserer har sitt opphav i i 1929 da Organisasjonen for ukrainske nasjonalister (OUN) ble grunnlagt.
Territoriet som i dag utgjør Ukraina, var den gang delt på fire stater: Sovjetunionen, Polen, Romania og Tsjekkoslovakia. OUN ønsket å etablere en uavhengig ukrainsk stat, rein for andre etnisiteter. Organisasjonen var også sterkt imot Sovjetunionen. Forskere omtaler OUN som en ekstrem nasjonalistbevegelse, sterkt inspirert av nazismen.
– De var alle overbeviste fascister. I dokumentene deres fra spesielt slutten på 30-tallet, så ser du klare etnonasjonalistiske slagord. De markerte polakker, jøder og andre som fiendene til den ukrainske staten, forklarer Havryshko.
I 1940 splittet OUN seg i to fløyer: Melnyk- og Bandera-fløyene, oppkalt etter deres respektive ledere, Andriy Melnyk og Stepan Bandera.
Melnyk-fløyen ville integrere seg i den tyske militærstrukturen og søkte Hitlers støtte til å skape en ukrainsk stat. Bandera-fløyen samarbeidet også innledningsvis med nazistene under angrepet på Sovjetunionen i juni 1941, men brøt samarbeidet da Hitler nektet å anerkjenne en uavhengig ukrainsk stat. Ukrainske nasjonalister var i denne perioden involvert i pogromer og massakrer på jøder over store deler av Ukraina.
Det var den mer radikale Bandera-fløyen som sto for de mest alvorlige forbrytelsene. Deres militære arm, Den ukrainske opprørshæren (UPA), massakrerte mellom 1943 og 1945 rundt hundre tusen polakker i Volhynia og Øst-Galicja. Hendelsen er i dag klassifisert av Polen som et folkemord.
Melnyk-fløyen var langt fra uskyldig, men mindre synlig som enkeltaktør da forbrytelsene i stor grad skjedde innenfor tyske strukturer. Noen forskere mener medlemmer av Melnyk-fløyen deltok blant annet i Babyn Yar-massakren, som tok livet av over 33.000 jøder like utenfor Kyiv.
«Man må instrumentalisere historien for å mobilisere samfunnet til motstandskampen mot Russland.»
Dette var noe de i liten grad ble stilt rettslig til ansvar for etter krigen, forteller Havryshko.
Noen ble dømt i sovjetiske tribunaler, men mange flyktet til Vesten, der OUN-lederne – på grunn av deres motstand mot Sovjetunionen – ble nyttige for vestlig etterretning. Bandera ble drept av en sovjetisk agent i München i 1959. Melnyk, derimot, slo seg ned i Luxembourg og fortsatte å lede sin OUN-fraksjon fram til han døde en naturlig død i 1964.
Uhyggelig allianse
Reinvaskingen av nasjonalistene begynte etter at Ukraina fikk sin uavhengighet fra Sovjetunionen i 1991. Meningsmålinger fra før invasjonen i 2022 viser at ytre høyre-krefter var marginale i det politiske landskapet, men radikale nasjonalister har ifølge Havryshko investert store krefter i å komme i posisjoner der de kan styre den nasjonale minnepolitikken.
I dag er mange av de godt posisjonert på Ukrainas fremste universiteter, i utdanningsdepartement, i arkivene til den Ukrainske sikkerhetstjenesten, og ikke minst i Det ukrainske instituttet for Nasjonalt minne (UINP). Havryshko sier at de har brukt stillingene sine til å forme nasjonal identitet og lage minnelover som undertrykker problematiske sider av historien ved å gjøre det forbudt å vise «respektløshet» mot OUN og UPA, for eksempel.
Krigen har ført til at denne prosessen har blitt enda viktigere for dem. En av de største forkjemperne for å rehabilitere OUN-lederne i dag er Kyryl Budanov, som siden januar i år har ledet det ukrainske presidentkontoret. Han blir ofte sett på som den nest mektige mannen i Ukraina, etter Zelenskyj. Han var også til stede på gjenbegravelsen av Melnyk. Budanov ønsker dessuten at OUN-lederne skal inngå i et «heltegalleri» på en historisk gravplass i Kyiv.
Havryshko sier hun forstår motivasjonen.
– Det er krig. Man må instrumentalisere historien for å mobilisere samfunnet til motstandskampen mot Russland. Dette er forståelig for et samfunn i krise, sier Havryshko.
Samtidig mener hun det har ført til en uhyggelig allianse mellom Zelenskyj og radikale ukrainske nasjonalister. Under gjenbegravelsen av Melnyk deltok blant annet Dmytro Kukharchuk og Yan «McGregor» Klishaiev fra Den 3. separate angrepsbrigaden, som er sammensatt av soldater fra ytre høyre-miljøer, deriblant Azov-bataljonen.
Både Kukhharchuk og Klishaiev har dype bånd til ideologiske organisasjoner som fremmer etnisk nasjonalisme, hvitt herredømme og nynazisme.
Samtidig er Zelenskyj, som sliter med å mobilisere nok soldater til forsvarskampen, helt avhengig av disse gruppene.
– De produserer de perfekte soldatene: motiverte fanatikere, som ikke stiller spørsmål til lederen og som gjør alt for nasjonen, sier Havryshko.
Diplomatiske kostnader
Melnyks gjenbegravelse fikk lite oppmerksomhet i vestlig presse, men gikk ikke upåaktet hen blant etterkommerne av de ukrainske nasjonalistenes ofre.
Israels utenriksdepartement kritiserte Zelenskyj-regjeringen for å «ignorere den historiske sannheten og minnet om ofrene drept av nazistene og deres medskyldige».
Polen har også kalt begravelsen for «et slag mot dialogen mellom våre folk». Landets president gikk så langt som til å foreslå å frata Zelenskyj Polens høyeste statsutmerkelse. Han sa også at gjenbegravelsen tok Ukraina lengre vekk fra EU-medlemskap.
«De var freaks. Nå er de frihetsforkjempere, og ingen stiller spørsmål.»
Havrytsho er bekymret for konsekvensene. Hun viser til at nasjonalistene også har greid å normalisere bruk av nazistisk symbolikk blant soldater fordi mange som ser på det som et «hipt» symbol på motstand mot Russland.
– Det er ikke bare et estetisk problem. Den romantiserte fortellingen om en kamp mot Sovjetunionen trivialiserer de sju millioner ukrainerne som sloss mot nynazismen sammen med vestlige allierte som en del av Den røde armé. Det trivialiserer også de 1,5 millioner jødene som døde i Ukraina under holocaust, sier hun.
Hun sier det også spiller rett inn i propagandaen til Vladimir Putin, som har begrunnet krigen med at han skal «avnazifisere» Ukraina.
– Når folk kledd i svastikaer og fascister blir ansett som helter, så trenger han ikke lengre å finne opp ting.
– Noen vil si at mange av dem bare bærer symbolene fordi Russland hater det.
– Det er et viktig og bra poeng. Problemet er at mange som velger disse symbolene, virkelig tror at de fullfører jobben til nazistene. Koplingen mellom den radikale nasjonalismen som sprer seg i dag til Nazi-kollaboratør under andre verdenskrig, er problematisk.
En av de største konsekvensene, tror hun, er at det har blitt vanskeligere å gå inn i fredsforhandlinger og finne et kompromiss med Russland.
– De ønsker at krigen fortsetter. Krigen har blitt en gullalder for ytre høyregrupper, som før var marginalisert og involvert i kriminelle aktiviteter. De var freaks. Nå er de frihetsforkjempere, og ingen stiller spørsmål, sier hun.
Rettelse: I en tidligere versjon av saken sto det at medlemmer av Melnyk-fløyen deltok i Babyn Yar-massakren. Det er derimot ikke enighet blant forskere om dette. Setningen om deltakelsen i massakren er endret for å reflektere dette.
