Når framtidas historikere skal se tilbake, kan 2025 stå igjen som året da ordet remigrasjon for alvor etablerte seg i den politiske debatten. Konseptet, som ulike miljøer på ytre høyre fløy i Europa lenge har ivret for, innebærer ikke bare utsendelse av utlendinger uten gyldig opphold eller innvandrere som har brutt loven. Remigrasjon betyr å åpne for massedeportering av mennesker som kan ha hatt statsborgerskap i vertslandet lenge, samt deres barn – selv om de skulle være født i landet.
De som ivrer for remigrasjon, er overbevist om at en slik kollektiv utvisning er nødvendig for å hindre at den hvite befolkningen i Europa går til grunne. Ideen fremmes av blant andre franskmannen Renaud Camus, som står bak konspirasjonsteorien om «den store utskiftningen». Den går ut på at ikke-vestlige innvandrere, særlig fra muslimske land, angivelig er i ferd med å ta over Europa som del av en bevisst strategi hos en global elite.
Full spredning
I løpet av året har det blitt tydelig at tilhengere av remigrasjon har samkjørt seg. I januar tok lederen i partiet Alternativ for Tyskland (AfD), Alice Weidel, offentlig til orde for remigrasjon – et begrep hun hadde tatt avstand fra et år tidligere. I nabolandet i sør støtter Østerrikes Frihetsparti (FPÖ) samme politikk. I nord erklærte leder i Dansk Folkeparti (DF), Morten Messerschmidt, tidligere i høst at det «ikke finnes noe alternativ» til remigrasjon.
Her i landet er det bare mikropartiet Norgesdemokratene (ND) som har programfestet remigrasjon. I august arrangerte partiet en konferanse om temaet, der den tidligere nevnte Renaud Camus og AfD-politiker Lena Kotré var blant gjestene. De større partiene på den norske høyresida har ikke begynt å snakke om remigrasjon, heller ikke stortingsrepresentant Mahmoud Farahmands Høyre.
– Bør det forbli sånn?
– Ja, det mener jeg. Jeg har i ti års tid vært klar på at innvandrings- og integrasjonspolitikken må skjerpes. Men dette med remigrasjon er ikke noe jeg vil vedkjenne meg. Det handler om å frata mennesker deler av deres grunnleggende identitet, som de har skapt over tid. Et slikt forslag river i filler mye av det jeg har tatt til orde for i lang tid, som er å skape bedre integrering, legge til rette for et breiere samhold og en patriotisme for Norge som går på tvers av etniske grenser.
Etnisk sortering
Mahmoud Farahmand representerer Telemark og er i dag justispolitisk talsperson i Høyre. Nylig meldte han seg på i kampen om å bli en del av partiledelsen, når den skal velges på landsmøtet i februar.
Farahmand er trolig den politikeren i Høyre som har vært mest uttalt om at han støtter en langt strengere innvandrings- og integreringspolitikk enn den som føres i dag. I løpet av året har han gitt større intervjuer om sine synspunkter på dette området til podkastere som Wolfgang Wee og Ole Asbjørn Ness, og på Youtube-kanalen til nettavisa Document.no.
Farahmand understreker at han ikke har endret sin restriktive linje.
– Jeg mener at folk som ikke har oppholdstillatelse i Norge, skal kunne få en sum for å reetablere seg i sitt hjemland. Det er noe vi bør kunne legge til rette for, i tråd med ordningene de har etablert i Sverige og Danmark. Jeg mener vi må ha en mye mer samordnet politikk på tvers av de nordiske landene. Jeg er også av den overbevisning at de som har dobbelt statsborgerskap og begår alvorlige kriminelle handlinger i Norge, må kunne sendes ut til det andre landet. Vi har en plikt til å ivareta tryggheten i Norge.
– Hva er den grunnleggende forskjellen mellom det du står for, og det folk som ivrer for remigrasjon, vil ha?
– Det fundamentale skillet er at jeg ikke har tenkt til å sortere folk basert på etnisitet og annen bakgrunn. Hvis du har kommet til Norge nå, ikke har fått statsborgerskap og ikke har grunnlag for oppholdstillatelse, da skal du sendes tilbake. Hvis det er funnet ut at du har løyet i prosessen, sendes du tilbake. Dette er jo i utgangspunktet helt ukontroversielt, selv om det er en mer omfattende debatt om hvor grensene skal gå, sier Farahmand.
– Men dersom man er født i Norge og har statsborgerskap, hvor skal disse personene gjøre av seg da? Mine barn, Margit og Darius, skal de kunne remigreres? Fordi de har en far som ble født i Iran, og selv om moren er norsk? Når mine barn spør meg ved middagsbordet om jeg er norsk, svarer jeg ja, jeg er norsk. Jeg har ikke noe annet hjemland eller annen nasjonalitet. Dette er landet mitt. Hva gjør vi med de som er i min kategori?
– En absurditet
Overfor danske Weekendavisen forrige måned utdypet DF-leder Morten Messerschmidt hva han legger i remigrasjonsbegrepet. I tillegg til å sende ut alle utlendinger som bryter loven og ikke forsørger seg selv, vil Messerschmidt at alle statsborgerskap som er gitt de siste 20 årene, revurderes. Kun de som gjennom tester beviser at de er «danske i hjertet», skal få bli. Messerschmidt sier også i intervjuet at titusenvis kan interneres, om de nekter å dra.
Utspillet møtte kraftig motstand fra Bertel Haarder, Danmarks tidligere integreringsminister som var sentral i innstrammingen i landet for mer enn 20 år siden.
Nå setter Mahmoud Farahmand en lignende grense i den norske konteksten.
– Det vi snakker om, er at folk med statsborgerskap, ut fra visse kriterier, skal kunne massedeporteres?
– Ja, og dette er en absurditet som jeg ikke er enig i. Jeg har brukt store deler av mitt voksne liv på å ivareta norske interesser, enten være seg i uniform eller i det sivile. Skal da jeg, ut fra mitt fødested og navn, sendes ut fra Norge?
Farahmand, som selv kom til Norge da han var åtte, har et tydelig budskap til andre som deler et borgerlig grunnsyn:
– Hvis vi skal gjøre noe på høyresida i denne debatten, er det helt klart å ta et oppgjør med remigrasjon.
Etterlyser «flomvern»
«Ingen slagord. Bare mindre innvandring», het det i en av de politiske reklamene Høyre brukte under årets valgkamp. Målet var ifølge Farahmand å være tydeligere i innvandringspolitikken.
– Men det fins jo alltid noen som er enda tøffere, som drar debatten ytterligere til høyre. Er du ikke bekymret for at dere har vært med på en glideflukt, der et konsept som remigrasjon kan være ukontroversielt om ti år?
– Jeg er ikke helt enig med deg i den vurderingen. Vi er et konservativt parti som er opptatt av enkeltindividets ukrenkelige rettigheter og muligheter. Som en nordmann født i Iran er jeg del av en statistikk. Men jeg er fortsatt et individ. Og vektleggingen av individet er vesensforskjellen mellom et konservativt parti som Høyre og populistiske partier. Jeg forstår din bekymring, men jeg tror ikke vi kommer til det punktet.
«Jeg har ikke tenkt til å sortere folk basert på etnisitet.»
— Mahmoud Farahmand
– Mener du at høyresida har et særskilt ansvar for å stagge denne radikaliseringen?
– Jeg er grunnleggende kritisk til å be folk ta avstand fra det ene eller andre. Men det er viktig at vi, gjennom å være klare på vårt standpunkt, vår ideologi og våre rammer, setter opp et sterkt flomvern mot kravet om remigrasjon. Vi kan ha en streng innvandringspolitikk og stille klare og strenge krav i integreringspolitikken, og samtidig ivareta enkeltindividers rett til å få individuell behandling.
Fra mørke til makt
Like fullt er det ingen tvil om at remigrasjonsbegrepet gradvis har beveget seg fra avkroker på nettet til krefter som søker makt. I det siste tyske valget ble AfD nest største parti, med mer enn 20 prosent av stemmene. Under et delstatsvalg i fjor ble AfD størst i Thüringen, der partiet brukte valgplakater med et fly i lufta og slagordet «Sommer, sol og remigrasjon». I USA har både presidenten og landets sikkerhetsdepartement brukt «r-ordet» om sin deportasjonspolitikk.
– Fins det nok politisk vilje og mot i det borgerlige landskapet til å lage flomvernet du snakker om, å stå opp mot forsøk på å gjøre remigrasjon stuereint også her?
– Ja, det mener jeg det gjør. Det er også et paradoks her. Vi ønsker jo produktive og arbeidsomme innvandrere velkommen. Da må vi også verne om de verdiene som gjør oss til et samfunn som er attraktivt for nettopp disse innvandrerne, svarer Farahmand.
Da Høyre-politikeren i sommer ble intervjuet på direkten om innvandring og integrering hos Document, fikk han mange støttende kommentarer. «Håper du enten forlater Høyre eller blir ny leder», skriver en av seerne. Document hadde en svært positiv dekning av den norske remigrasjonskonferansen, der de intervjuet ideologen Renaud Camus, og har invitert den kjente britiske ytre-høyre-aktivisten Tommy Robinson til Norge for andre gang.
– Er du aldri redd for at du er med på normaliseringen av ytre høyre?
– Jeg skal være ærlig med deg og si at jeg også tenker over dette. Men jeg får også kommentarer som: En muslim inn i Høyre-ledelsen! Da stiller jeg ofte et enkelt spørsmål: Hva har du gjort for Norge, som får deg til å tro at du har mer rett til å mene noe om dette landet enn meg, som har gått i krig for Norge? Ofte blir det stille.
Generasjon remigrasjon
Tidligere i høst erklærte den nederlandske høyreradikale profilen Eva Vlaardingerbroek, på plattformen X, at hun tilhørte «Generasjon remigrasjon». «Det er på tide å ta landene våre tilbake», skrev hun da. I tillegg til remigrasjonssamlingen i Norge har det vært arrangert flere lignende treff i Europa bare i år, inkludert i Italia og Polen.
Detaljene i hva de ulike bevegelsene og partiene legger i remigrasjon, er ofte varierende og vage. Men det er også hensikten, heter det i en artikkel som ble publisert i konservative Minerva et par uker tilbake. Der beskriver redaktør Nils August Andresen og Skjalg Stokke Hougen, som er rådgiver i den liberale tankesmia Civita, remigrasjon som et «giftig feilspor» i innvandringsdebatten.
For partier som AfD og DF er signalet som sendes, nemlig at folk aldri kan være helt sikker på sin status, «viktigere enn å oppnå konkret politikk for å begrense innvandringen», skriver artikkelforfatterne.
– Er utryggheten noe av poenget?
– Ja, og det viser paradokset i forslaget. Om folk ikke har grunnlag for å få norsk statsborgerskap, har løyet i sine søknader og ikke klarer å tilpasse seg, ja, da er det kanskje greit å motivere dem til å reise tilbake. Men summarisk utsendelse av folk basert på deres etniske bakgrunn eller landopphav, vil ikke gjøre oss noen tjeneste og er bare et fullstendig villspor i debatten, mener Farahmand.
– Jeg er for en mye strengere innvandringspolitikk, slik at vi kan få integrert de menneskene som allerede har kommet hit. Da må de også få motivasjon til å integrere seg, gjennom større deltakelse i arbeidslivet og i verdifellesskapet. Hvis det blir sånn at du kan sendes ut uansett hvor lenge du har bodd her, og uansett hvor integrert du er, har du ingen motivasjon til å tilpasse deg og ta del i verdifellesskapet.
