Da kan vi vinke farvel til den liberale verdensordenen. I hvert fall for en stund. Den satt ikke så dypt altså, denne liberalismen. Hvor tungt man tar dette, kommer vel litt an på levd liv.
Om du som meg er omtrent midt i livet, kom du til full bevissthet rundt murens fall. Mitt første krystallklare Dagsrevyen-minne er henrettelsen av herr og fru Ceausescu. Det var også omtrent akkurat da filosofen Jean Baudrillard mener at virkeligheten forsvant i en overflod av informasjon. Det har alltid vært en trøst for meg at jeg fikk et lite glimt av den på vei ut døra.
Ifølge statsviteren Francis Fukuyama signaliserte murens fall begynnelsen på historiens slutt. Tre verdensordener ble til én. Den hegelianske dialektikken var tom for drivstoff, og verdensånden hadde funnet seg selv i en liberal livsorden.
På universitetet i faget internasjonal politikk foreleser vi at liberalismen har som grunnpremiss at disse ideene om menneskerettigheter, likhet, demokrati og frihet ikke bare er universelle, men viktigst: De er ikke sosial konstruerte. De eksisterer i seg selv, og det er dermed bare et tidsspørsmål når alle oppdager og omfavner disse verdiene. Derfor inneholder alle forelesningsnotater i internasjonale relasjoner en slide med overskriften «en liberal verdensorden», eventuelt med et spørsmålstegn etter, for de med kritisk sans.
Hvor tungt vi tar fallet handler om forventninger og tidsperspektiv. De som vokste opp i den kalde krigen anført av en middelmådig westernskuespiller eller ble flasket opp på krig mot terror ledet av en tegneseriefigur kalt «W», tar kanskje såpeoperaen som utspiller seg i Det hvite hus for tida med en viss kynisk ro.
«Samtlige har glemt det liberale grunnpensum»
Jeg trodde aldri på den liberale verdensordenen, men innrømmer at det var fristende å håpe. Mitt inntrykk er at ganske mange var faste i sin tro. Menneskerettigheter, frihandel, FN, fredspriser og så videre. Det er likevel slående hvor lite solid feste de antatte sannhetene viser seg å ha.
Selv om jeg ikke er noe liberalist, kjenner jeg det liberale pensum ganske godt. De fleste knegga godt da Trump i 2017 annonserte at han skulle straffe Mexico med toll for å betale for muren. Alle som har lukta på studier i økonomi eller internasjonal politikk, kan sin Ricardo og komparative fortrinn, som forteller deg at det er det USA som taper på økt toll. De får dyrere produkter og straffer seg selv.
Siden Trump har kommet til makta for andre gang, virker det nesten som samtlige politikere og kommentatorer har glemt det liberale grunnpensum. For når Trump denne gangen truet Trudeau med toll på 25 prosent, svarte Canada med samme mynt. Det går selvsagt ikke an å slå Trump i barnslighet, så han lovte at hvis Trudeau repliserte, ville han igjen doble. EU har på sin side allerede lovet at de kommer til å svare proporsjonalt på økte tollsatser.
Det er interessant hvordan Trump har fått alle med ned på barnehagenivå. Liberale europeiske og kanadiske politikere går rundt med en idé om at frihandel er det beste, også for ens egen interesse. Men så snart det er én som ikke vil være med og selv om det beviselig bare er selvskading, kaster vi alle lekene ut av vogna og sier at vi ikke vil være med, vi heller.
Et problem med frihandel er at det best at alle er med, men at det kan skje at noen jukser, og da taper alle. Det kan likne litt på «fangens dilemma»: To fanger er satt i fengsel tiltalt for mord. Om begge holder tett, slipper begge ut, om en jukser og tyster så sitter den andre i garnet. Derfor ender begge opp med å tyste på den andre, og begge ender opp i fengsel.
Den store forskjellen er jo at vi ikke sitter i fengsel. Vi kjenner konsekvensene. Likevel har vi endt opp med ett artig spill der vi alle er liberalere inntil én ikke er det.
