Leder

Tilbake til start

Dagens Næringsliv skrev lørdag at fire direktører i Statkraft Trading fikk utbetalt til sammen 266 millioner kroner i 2022 – 66,5 millioner på hver av dem. I realiteten er det snakk om bare tre personer ettersom en av dem sluttet tidlig på året. De tyske Statkraft-traderne holder til i Düsseldorf, men statsselskapet har også tradere i Norge som har til mer enn smør på brødet. To av traderne i Statkraft sto på 110. og 136. plass på lista over de høyeste inntektene i landet i 2023.

«Statkraft har blitt en rein kommersiell aktør.»

Den norske staten, anført av Gunnar Knudsen og Johan Castberg, kjøpte mellom 1907 og 1920 fallrettigheter i stor stil og ble Nord-Europas største vannkrafteier. I 1921 ble Norges vassdrags- og energidirektorat etablert, med ansvaret for kraftforsyningen. Etter krigen skjøt vannkraftutbyggingen fart, og store vannkraftanlegg, som Aura, Røssåga og Tokke ble utbygd. Et av de siste store var Ulla Førre som sto ferdig i 1988. Det var en tid da staten ved NVE sto for utbyggingen for å sikre billig og sikker strømforsyning til industri og husholdninger. I 1986 ble kraftanleggene og nettet splittet ut i Statskraftverkene, før Statkraft og Statnett oppsto i 1992.

Etter hvert har Statkraft utviklet seg til en rein kommersiell aktør, der utbygging av ny kraft er knyttet til markedsprisen. Selskapet har interesse av økte strømpriser, stikk i strid med industrien og husholdningenes behov. Statnett har på sin side vært en pådriver for bygging av nye utenlandskabler, selv om det betyr at norske forbrukere må betale prisen. Statkrafts gigantbonuser til tyske tradere viser hvor langt fra den opprinnelige ideen bak kraftutbyggingen vi har kommet. En forutsetning for å ta tilbake kontrollen over kraftpolitikken er at statlige selskaper og foretak som Statkraft og Statnett igjen settes i arbeid for nasjonale interesser og ikke styres ensidig av kommersielle interesser. Senterpartiet har nå foreslått at Statkraft ikke lenger skal ha maksimalt overskudd som mål, mens Statnett, som til tider har framstått som en lobbyorganisasjon for ytterligere integrering i det europeiske kraftmarkedet, skal gjøres om til et direktorat, som kan handle i tråd med nasjonale interesser. Det er på høy tid.

Leder

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Hamskiftet

Tidligere utenriks- og bistandsministre har denne uka vært innkalt til Stortingets kontrollkomité til høring om utenrikstjenesten i kjølvannet av Epstein-avsløringene. Ingen av ministrene, enten de kom fra Ap, KrF, SV eller Høyre, har hatt interesse av å si noe kritisk om kulturen. Det ville også ha rammet dem selv. Flere av dem har også gått ut og inn av verv i stiftelser som har fått støtte over bistandsbudsjettet. Epstein-filene og andre avsløringer har satt søkelyset på Terje Rød-Larsens sentrale rolle i det internasjonale freds­jetsettet, samtidig som det er blottlagt hvordan enkelte norske politikere har latt seg involvere i smøringskulturen. Viktigere er likevel avdekkingen av hvordan hele det norske freds- og konfliktbidraget endret fullstendig karakter etter Oslo-avtalen i 1993 og 1995. Daværende statssekretær Jan Egeland har vært kritisk til at man forlot tradisjonen med å bruke norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, for i stedet å satse massivt på amerikanske og internasjonale tenketanker og stiftelser.

Sleper beina etter seg

Myndighetene har gjentatte ganger forsvart datasenterutbyggingen med økende behov for datakraft i Norge. I regjeringens datasenterstrategi heter det at sentrene skal bidra til styrke den norske beredskapen. Men det er overhodet ikke det som skjer. En ny rapport fra det regjeringsoppnevnte Teknologirådet, som gir råd til Stortinget og øvrige myndigheter, viser at 90 prosent av datasenterkapasiteten er utenlandsk eid. Strømmen som brukes av et datasenter i Norge, kan være fullt ut disponert av en utenlandsk kunde og dermed være utilgjengelig for norske behov i en krise. Leder for Teknologirådet Sverre Gotaas sier til NRK at problemet med dagens tildelingssystem er at det ikke skiller mellom hvem som får bygge. «Her stilles alle likt i nettkøen, enten det er Google, Tiktok eller et datasenter som er helt sentralt for helsedata», sier Gotaas.