Leder

Tilbake til start

Dagens Næringsliv skrev lørdag at fire direktører i Statkraft Trading fikk utbetalt til sammen 266 millioner kroner i 2022 – 66,5 millioner på hver av dem. I realiteten er det snakk om bare tre personer ettersom en av dem sluttet tidlig på året. De tyske Statkraft-traderne holder til i Düsseldorf, men statsselskapet har også tradere i Norge som har til mer enn smør på brødet. To av traderne i Statkraft sto på 110. og 136. plass på lista over de høyeste inntektene i landet i 2023.

«Statkraft har blitt en rein kommersiell aktør.»

Den norske staten, anført av Gunnar Knudsen og Johan Castberg, kjøpte mellom 1907 og 1920 fallrettigheter i stor stil og ble Nord-Europas største vannkrafteier. I 1921 ble Norges vassdrags- og energidirektorat etablert, med ansvaret for kraftforsyningen. Etter krigen skjøt vannkraftutbyggingen fart, og store vannkraftanlegg, som Aura, Røssåga og Tokke ble utbygd. Et av de siste store var Ulla Førre som sto ferdig i 1988. Det var en tid da staten ved NVE sto for utbyggingen for å sikre billig og sikker strømforsyning til industri og husholdninger. I 1986 ble kraftanleggene og nettet splittet ut i Statskraftverkene, før Statkraft og Statnett oppsto i 1992.

Etter hvert har Statkraft utviklet seg til en rein kommersiell aktør, der utbygging av ny kraft er knyttet til markedsprisen. Selskapet har interesse av økte strømpriser, stikk i strid med industrien og husholdningenes behov. Statnett har på sin side vært en pådriver for bygging av nye utenlandskabler, selv om det betyr at norske forbrukere må betale prisen. Statkrafts gigantbonuser til tyske tradere viser hvor langt fra den opprinnelige ideen bak kraftutbyggingen vi har kommet. En forutsetning for å ta tilbake kontrollen over kraftpolitikken er at statlige selskaper og foretak som Statkraft og Statnett igjen settes i arbeid for nasjonale interesser og ikke styres ensidig av kommersielle interesser. Senterpartiet har nå foreslått at Statkraft ikke lenger skal ha maksimalt overskudd som mål, mens Statnett, som til tider har framstått som en lobbyorganisasjon for ytterligere integrering i det europeiske kraftmarkedet, skal gjøres om til et direktorat, som kan handle i tråd med nasjonale interesser. Det er på høy tid.

Leder

Bekymret for ulikhet?

Høyre vil stramme inn innvandrings- og integreringspolitikken i Norge, og tirsdag la partiet fram en rekke forslag for Stortinget. Partiet ønsker blant annet å skjerpe kravene til permanent oppholdstillatelse. Ifølge Høyre bør søkere kunne dokumentere minst fire års selvforsørgelse gjennom arbeid for å få permanent opphold. Forsørgerkravet ved familiegjenforening skal også økes, og dessuten vil Erna Solbergs parti utrede å stille strengere krav til kyndighet i norsk språk. Høyre vil også utrede et system for tredjelandsplassering av personer med beskyttelsesbehov. De konkrete innstrammingene er en sak i seg selv.

Politisk nytenkning

I går avsluttet Aftenposten lederartikkelen med følgende utsagn: «USAs sikkerhetsgaranti kan ikke lenger tas for gitt.» For bare én uke siden ville en slik meningsytring vært utenkelig fra en borgerlig avis som i tiår etter tiår har stått last og brast med Nato-linja i norsk sikkerhetspolitikk. Men som USAs visepresident J.D. Vance slo fast i München før helga: «Det er en ny sheriff i byen.» Og den sheriffen framstår akkurat nå lite villig til å forsvare Europa om det ikke tjener ham selv. I stedet gjenoppretter Trump-administrasjonen diplomatiske forbindelser med Russland, gir ukrainerne skylda for å ha blitt invadert – og krever i tillegg giganterstatning fra Ukraina for Biden-administrasjonens økonomiske støtte. Overfor Europa opptrer ikke USA som en nasjon i møte med likeverdige partnerland, men som en ytterliggående politisk bevegelse som støtter sine åndsfrender på det europeiske kontinentet. Det er mildt sagt uhørt. Aftenposten har rett i at sikkerhetsgarantien ikke lenger kan tas for gitt.

Fred i sikte?

USAs utenriksminister Marco Rubio og Russlands utenriksminister Sergej Lavrov hadde en 4,5 times samtale i Riyadh i Saudi-Arabia i går. Temaet var russisk-amerikanske forbindelser og muligheten for en fredsløsning i Ukraina. Det kan være starten på en prosess som til slutt fører til en fredsslutning – og i beste fall en avtale som sikrer Ukrainas suverenitet bak trygge grenser, med tilstrekkelige sikkerhetsgarantier, slik at krigen ikke blusser opp igjen. Russlands krav vil være en opphevelse av alle vestlige sanksjoner og en tilbakevending til mer normale relasjoner. Den grunnleggende betingelsen for en akseptabel fredsløsning er at Ukraina og Volodymyr Zelenskyj sitter ved forhandlingsbordet og godkjenner den endelige avtalen. Han har gjort det klart at Ukraina ikke vil akseptere avtaler som inngås bak deres rygg. Alle forsøk på å delegitimere den ukrainske regjeringen må avvises.