Leder

Tilbake til start

Dagens Næringsliv skrev lørdag at fire direktører i Statkraft Trading fikk utbetalt til sammen 266 millioner kroner i 2022 – 66,5 millioner på hver av dem. I realiteten er det snakk om bare tre personer ettersom en av dem sluttet tidlig på året. De tyske Statkraft-traderne holder til i Düsseldorf, men statsselskapet har også tradere i Norge som har til mer enn smør på brødet. To av traderne i Statkraft sto på 110. og 136. plass på lista over de høyeste inntektene i landet i 2023.

«Statkraft har blitt en rein kommersiell aktør.»

Den norske staten, anført av Gunnar Knudsen og Johan Castberg, kjøpte mellom 1907 og 1920 fallrettigheter i stor stil og ble Nord-Europas største vannkrafteier. I 1921 ble Norges vassdrags- og energidirektorat etablert, med ansvaret for kraftforsyningen. Etter krigen skjøt vannkraftutbyggingen fart, og store vannkraftanlegg, som Aura, Røssåga og Tokke ble utbygd. Et av de siste store var Ulla Førre som sto ferdig i 1988. Det var en tid da staten ved NVE sto for utbyggingen for å sikre billig og sikker strømforsyning til industri og husholdninger. I 1986 ble kraftanleggene og nettet splittet ut i Statskraftverkene, før Statkraft og Statnett oppsto i 1992.

Etter hvert har Statkraft utviklet seg til en rein kommersiell aktør, der utbygging av ny kraft er knyttet til markedsprisen. Selskapet har interesse av økte strømpriser, stikk i strid med industrien og husholdningenes behov. Statnett har på sin side vært en pådriver for bygging av nye utenlandskabler, selv om det betyr at norske forbrukere må betale prisen. Statkrafts gigantbonuser til tyske tradere viser hvor langt fra den opprinnelige ideen bak kraftutbyggingen vi har kommet. En forutsetning for å ta tilbake kontrollen over kraftpolitikken er at statlige selskaper og foretak som Statkraft og Statnett igjen settes i arbeid for nasjonale interesser og ikke styres ensidig av kommersielle interesser. Senterpartiet har nå foreslått at Statkraft ikke lenger skal ha maksimalt overskudd som mål, mens Statnett, som til tider har framstått som en lobbyorganisasjon for ytterligere integrering i det europeiske kraftmarkedet, skal gjøres om til et direktorat, som kan handle i tråd med nasjonale interesser. Det er på høy tid.

Leder

Tornefullt

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj smilte og takket Donald Trump da han var til lunsj i Mar-a-Lago i Palm Beach søndag. Begge framsto optimistiske og hevdet at opptil 95 prosent av en fredsløsning allerede var på plass. Det gjensto bare noen få «tornefulle» spørsmål. Hovedtrekkene i en løsning har allerede avtegnet seg. Russland beholder de okkuperte områdene, mens Ukraina tilbys EU-medlemskap. Det står fremdeles strid om deler av Donbas som Ukraina kontrollerer.

Mørke under­strømmer

Det går mot en strammere innvandringspolitikk over hele Europa. Asylsystemet er i krise, og reglene for familieinnvandring skjerpes i mange land. Ukontrollert migrasjon, som de over 37.000 asylsøkerne – hvorav nesten 80 prosent enslige menn – som krysset Den engelske kanal i småbåter i fjor, er ikke bærekraftig og svekker tilliten til myndighetene. Det er ikke antallet migranter som er avgjørende, men følelsen av at det ikke er kontroll. For høy og ukontrollert innvandring over tid skaper utfordringer med integrering, parallellsamfunn, svart økonomi, sosial dumping, press på velferden og økt ulikhet. En undersøkelse for Weekendavisen viser at hver fjerde danske vil sende muslimske innvandrere ut av landet, og nesten hver tredje vil forby islam. Fire av ti er helt eller delvis enig i at det skal være «nesten umulig å leve et islamsk liv» i Danmark, som i praksis betyr forbud mot hodetørklær i offentlige institusjoner, bønnerop, halalslakting og muslimske friskoler.

Krig er ikke uungåelig

En rekke europeiske forsvarstopper har de siste månedene trappet opp advarslene om at Ukraina-krigen kan være opptakten til en større krig mellom Nato og Russland. Tysklands forsvarsminister Boris Pistorius advarte i november om at noen mener kontinentet kan ha hatt «sin siste fredssommer». Natos generalsekretær Mark Rutte istemte at vi må være forberedt på krig «i den skalaen våre besteforeldre og oldeforeldre gjennomlevde». Også hærsjefer i Storbritannia og Frankrike har sagt at landets sønner og døtre må være forberedt på å forsvare hjemlandene sine. Ledsaget av like alarmistiske medieoppslag og ekspertuttalelser, kan slike utsagn gi inntrykk av at en ny storkrig praktisk talt er uunngåelig. Bakteppet for advarslene er at Europa er i krise. Det siste året har bare gjort det så altfor tydelig at kontinentets ledere har levd over geopolitisk evne, når de i ly av den amerikanske sikkerhetsparaplyen har lovet full militær støtte til Ukraina så lenge det trengs, uten å legge noen planer for hvordan krigen kan avsluttes.