Leder

Tilbake til start

Dagens Næringsliv skrev lørdag at fire direktører i Statkraft Trading fikk utbetalt til sammen 266 millioner kroner i 2022 – 66,5 millioner på hver av dem. I realiteten er det snakk om bare tre personer ettersom en av dem sluttet tidlig på året. De tyske Statkraft-traderne holder til i Düsseldorf, men statsselskapet har også tradere i Norge som har til mer enn smør på brødet. To av traderne i Statkraft sto på 110. og 136. plass på lista over de høyeste inntektene i landet i 2023.

«Statkraft har blitt en rein kommersiell aktør.»

Den norske staten, anført av Gunnar Knudsen og Johan Castberg, kjøpte mellom 1907 og 1920 fallrettigheter i stor stil og ble Nord-Europas største vannkrafteier. I 1921 ble Norges vassdrags- og energidirektorat etablert, med ansvaret for kraftforsyningen. Etter krigen skjøt vannkraftutbyggingen fart, og store vannkraftanlegg, som Aura, Røssåga og Tokke ble utbygd. Et av de siste store var Ulla Førre som sto ferdig i 1988. Det var en tid da staten ved NVE sto for utbyggingen for å sikre billig og sikker strømforsyning til industri og husholdninger. I 1986 ble kraftanleggene og nettet splittet ut i Statskraftverkene, før Statkraft og Statnett oppsto i 1992.

Etter hvert har Statkraft utviklet seg til en rein kommersiell aktør, der utbygging av ny kraft er knyttet til markedsprisen. Selskapet har interesse av økte strømpriser, stikk i strid med industrien og husholdningenes behov. Statnett har på sin side vært en pådriver for bygging av nye utenlandskabler, selv om det betyr at norske forbrukere må betale prisen. Statkrafts gigantbonuser til tyske tradere viser hvor langt fra den opprinnelige ideen bak kraftutbyggingen vi har kommet. En forutsetning for å ta tilbake kontrollen over kraftpolitikken er at statlige selskaper og foretak som Statkraft og Statnett igjen settes i arbeid for nasjonale interesser og ikke styres ensidig av kommersielle interesser. Senterpartiet har nå foreslått at Statkraft ikke lenger skal ha maksimalt overskudd som mål, mens Statnett, som til tider har framstått som en lobbyorganisasjon for ytterligere integrering i det europeiske kraftmarkedet, skal gjøres om til et direktorat, som kan handle i tråd med nasjonale interesser. Det er på høy tid.

Leder

Folkefest over styr

Ski-VM i Trondheim ble en folkefest, men nå har bakrusen lagt seg tungt over trønderhovedstaden. Det som man i desember trodde skulle bli et overskudd på 22 millioner kroner, ligger an til å bli et underskudd på over 30 millioner kroner, og det kan bli verre. Det er langt fra småpenger i et budsjett med samla inntekter på 286 millioner og vitner om en økonomistyring som nærmest må ha vært fraværende i organisasjonen der Skiforbundet eier 60 prosent, Sør-Trøndelag skikrets 30 prosent og Trondheim kommune 10 prosent. Skifesten kom skeivt ut fra hoppkanten allerede i 2021, da tidligere Vipps- og Telenor-topp Berit Svendsen fikk sjefsjobben. Hun hadde null erfaring fra idrett og store arrangementer, men styret lot seg blende av erfaringen som næringslivsleder og kompetanse innen bærekraft og teknologi. Det tilsidesatte lokale kandidater som hadde jobbet med Ski-VM siden starten. Svendsen bodde ikke engang i Trondheim, men fikk etter hvert en pendlerleilighet betalt av Ski-VM.

Kafkask klarering

Oslo politidistrikt mener Norges ordning for sikkerhetsklarering systematisk utelukker ansatte med en annen etnisk bakgrunn enn norsk. Det kommer fram i et høringssvar Oslo-politiet har sendt Justisdepartementet, som i disse dager vurderer å klargjøre kriteriene for sikkerhetsklarering i loven. Det er VG som denne uka skriver om saken, og den er også fulgt av et intervju med Xander Redpey som mistet sikkerhetsklareringen i 2023. Da hadde han jobbet i Oslo-politiet i 17 år, mange av dem som spaner. Redpey flyktet fra Iran i 1986 og har ikke vært der siden. Han har avtjent verneplikt i Norge og blitt sikkerhetsklarert tre ganger tidligere.

Delt Europa

De siste europeiske valgene tegner et tydelig, men skremmende bilde. Folk som bor utenfor de store byene, stemmer i stor grad på høyreorienterte, nasjonalkonservative partier, mens storbyvelgere flokker seg om EU-vennlige, liberale partier. Det er snakk om en sosial og geografisk polarisering av historiske dimensjoner, der de store partiene ikke klarer å favne breie velgergrupper i alle deler av landet. Det har vokst fram en stadig mer uoverstigelig kløft mellom rurale og urbane områder. I presidentvalget i Polen søndag var dette spesielt tydelig, men det samme mønsteret så vi også i presidentvalget i USA i fjor, der Kamala Harris vant storbyene, mens Donald Trump tok rustbeltet og «Middle America». I det franske EU-valget ble Marine Le Pens høyreparti størst i store deler av landet, bortsett fra i Paris og andre storbyer. I det tyske forbundsdagsvalget vant Alternative für Deutschland nesten alle kretser i øst, i tillegg til industribyer som Kaiserslautern i vest.