I 1870 formulerte Julia Ward Howe Morsdagsdeklarasjonen, som skulle vekke kvinner til innsats mot krig. Deklarasjonen ble skrevet som en reaksjon både på den amerikanske borgerkrigen og den pågående krigen mellom Frankrike og Preussen. Budskapet hennes var at kvinnene måtte utnytte sin posisjon som mødre for å få slutt på all krig. Hun skrev følelsesladet om hva krigen gjorde mot ektemennene deres, og at våre sønner ikke måtte bli avlært alt vi har lært dem om nestekjærlighet, barmhjertighet og tålmodighet. Morsdagen fikk stor oppslutning som antikrigs- og fredsdag, og ble i USA en nasjonal høytidsdag i 1914.
Forrige århundre var på alle måter preget av militarisme, antimilitarisme og krig. Kvinner organiserte morsdag og fredsinitiativ. Kvinneorganisasjoner tilknyttet sosialistiske partier og bevegelser organiserte antikrigsarbeid og nedrustningsforslag, og innstiftet og organiserte 8. mars. Alle freds- og antikrigsbevegelser vi kjenner til de siste 150 årene, og det har vært mange, har vært dominert av kvinner. Og krigene som kom og gikk, var mange og grusomme.
Fra slutten av 1960-tallet vokste kvinnebevegelsen, spesielt i Vest-Europa og USA, til en stor, sosial bevegelse som skulle sette varige spor i samfunnet.
Den sammensatte kvinnebevegelsen var grepet av en følelse av at noe kunne skje, og at noe burde skje, at de kunne forandre verden og gjøre den bedre, at samfunnsforholdene var til å rokke på. Det var del av en tidsånd, og kvinnebevegelsen var knyttet til andre store, sosiale bevegelser på 1960- og 70-tallet.
Bevegelsen forholdt seg til den intense ideologidebatten som foregikk på og rundt universitetene, i protestbevegelsen mot Vietnamkrigen, og blant radikal, opposisjonell ungdom med pasifistisk, anarkistisk eller sosialistisk tilhørighet. Forhåpningene blant feministene var store, og kravene også.
De store bevegelsene som formet min oppfatning av verden på 1970-tallet, er tilsynelatende svakere nå, når bombene og granatene faller over både Ukraina og Gaza. FN har alltid vært en urettferdig og kunstig konstruksjon, blant annet har sikkerhetsrådsmedlemmers vetorett sitt utgangspunkt i maktforholdene fra 1945, men i disse dager framstår FN enda mer utilstrekkelig.
Kanskje ser vi igjen spirene til en slik periode vi hadde for drøye 50 år siden. I solidaritetsbevegelsen for Palestina, i en global bevegelse for kvinners krav.
Opp mot en ny antikrigsmobilisering står vi imidlertid også i en situasjon der det militærindustrielle kompleks, sammen med leiesoldater og monopolkapital, er sterkere enn tidligere. Krigspropagandaen er massiv, noe som gjør det ekstra strevsomt å følge nyhetsbildet. Israel får delta i OL – de blir beskyttet av USA, som fremdeles setter dagsorden – til tross for vedtak i FN og den internasjonale straffedomstolen.
Spørsmålet om krig og fred er allment, men også del av en evig feministisk debatt. Hvordan kan du be om frihet for deg selv hvis du ikke ber om det for andre mennesker? Er feminismen pasifistisk? Er kvinner av natur mer fredelige enn menn? Skal kvinneorganisasjoner ta standpunkt mot krig? Eller kriger?
Det er ikke alltid lett å ta standpunkt. Jeg mener for eksempel at Ukraina har rett til å forsvare seg selv, men har store problemer med Nato som en vestlig militærallianse, at Norge sender våpen, og at USA uten et sverdslag får opprette militærbaser i hele Norden.
Uenigheten kan tolkes som en nyanseforskjell mellom freds- og antikrigsbevegelsen, der fredsbevegelsen er prinsipielt pasifistisk, mens antikrigsbevegelsen karakteriseres av motstand mot konkrete kriger, kombinert med støtte til den angrepne part. Ofte er det i praksis ikke så stor forskjell på de to linjene, og de kan ofte samarbeide. Et eksempel er i freds- og solidaritetsarbeidet for Palestina. Alle ser de enorme lidelsene på Gazastripa, og de aller fleste går inn for umiddelbar og varig våpenhvile. Deler av fredsbevegelsen har likevel en tendens til å likestille lidelser og ofre på begge sider, mens de fleste demonstrasjonene jeg har deltatt i, går klart imot Israel som okkupant og støtter palestinernes rett til å forsvare seg.
Så virkeligheten er komplisert, men dette er udiskutabelt: Feminister bør, og må, snakke imot Israels okkupasjon og dens nåværende krigføring i Gaza. Millioner av feminister over hele verden protesterer mot folkemordet. Vi mobiliserer mot vold, ødeleggelse og krig som kjernen i den patriarkalske verden, og imens faller bombene over Gaza.