Bør han lære seg russisk? Hva bør han studere for å kunne få jobb andre steder i verden?»
Det var en kveld forrige uke. Jeg kikket bekymret på den atten måneder gamle sønnen min. For første gang tenkte jeg en tanke som skremte meg dypt. Kanskje ville han ikke få en sikker framtid i Norge. Kanskje ville klimakrisen gjøre at han måtte legge på flukt. Jeg hadde lest en reportasje i nettavisen Wired, som omhandlet den helt reelle muligheten for at havstrømmen AMOC – som Golfstrømmen er en del av – ville kollapse. I så fall kan temperaturen i Bergen bli hele 35 grader lavere enn i dag om vinteren, og det blir vanskelig å dyrke mat i Norge. To danske forskere regner med at vi med dagens utslipp vil få en slik kollaps rundt 2050. Noen forskere mener at det til og med kan skje før, mens andre mener det vil skje langt senere. For meg som ikke forsker på dette selv, virker det uansett som norsk samfunnskollaps etter 2050 er en helt reell mulighet.
Jeg så på sønnen min. I 2050 ville han være i 20-årene. Vanligvis prøvde jeg å ikke tenke på slikt, men nå klarte jeg ikke la være.
Slik min statsviterkollega Tore Wig skrev om i Morgenbladet forrige uke, «mangler befolkninger som står på terskelen til en katastrofe, ofte fantasi til å forestille seg hvor ille det faktisk kan bli». Vi tenker at morgendagen vil likne på gårsdagen. Som oftest gjør den jo det. Frem til den en dag ikke gjør det lenger. Slik er det også i klimasaken. «Alle» snakker etter hvert om klima og det grønne skiftet. Likevel er de virkelig alvorlige og dramatiske fremtidsscenariene overraskende fraværende, både i den offentlige debatten og i hverdagen vår.
I de store mediene hender det at dramatiske forskningsartikler blir omtalt når de kommer. Men så blir de lagt i en skuff. Hvis man skal bygge verdensbildet sitt på hva som blir skrevet om i de største norske mediene i løpet av et år, fra Klassekampen til VG, vil man neppe få inntrykk av at samfunnskollaps er en reell mulighet. Tilsvarende er det i hverdagen til de fleste av oss. Selv er jeg over gjennomsnittlig opptatt av klima, og antakelig har jeg også langt flere venner og bekjente som er bekymret for klimaet enn den gjennomsnittlige nordmannen. Likevel kan jeg telle på én hånd de gangene jeg har hatt private samtaler de siste årene om hvor alvorlig klimafremtiden faktisk kan bli.
Dette skjer på tross av at klimautviklingen bare har blitt verre. Selv for oss som følger mye med, er det knapt mulig å henge med på de dårlige nyhetene lenger. Korallrev som dør. Regnskogen som kan bli borte i Amazonas. Issmeltingen som går fortere enn noen så for seg. Verdenshav som har blitt ekstremt varme, og dermed skaper potensial for sterkere stormer og orkaner. Muligheten for at Golfstrømmen blir svekket eller kollapser. Det ser ikke bra ut, rett og slett. Likevel ser ikke dette ut til å prege hverdagen til de fleste av oss.
Noe av årsaken handler om vår psykologi. I lengden er det vanskelig å gå rundt og tenke på verdens undergang hver eneste dag. Man har barn å levere i barnehage, man har en økonomi som skal gå rundt, man sliter kanskje med å få til kjærlighetslivet. Men årsaken handler nok også om aktive valg blant både forskere, journalister og en del klimaaktivister. De siste årene har det spredd seg en oppfatning om at «alarmisme» eller katastrofale nyheter vil fungere demobiliserende og lammende. Angst og panikk, tenker mange, fører ikke til handling. Det fører til apati eller fornekting, og at man gjemmer hodet i sanden. I stedet må man også løfte fram positive miljønyheter, sies det. Man må peke på mulighetene heller enn problemene.
Selv om dette etter hvert har blitt en vanlig oppfatning, er det vitenskapelige grunnlaget for denne oppfatningen faktisk veldig tynt. Det dreier seg om noen få eksperimentelle studier fra psykologi og kognisjonsvitenskap, som har blitt motsagt av andre studier. Noen mennesker reagerer ganske riktig på dårlige nyheter med å stenge dem ute. Men i den virkelige verden det vil alltid være mennesker som reagerer på andre måter, og aktivt prøver å hindre katastrofen fra å skje. For å forstå hvordan dette fungerer trenger vi bare se på den politiske utviklingen fra de siste årene. Under covid-pandemien gjennomførte demokratiske politikere i både Norge og andre land de mest radikale tiltakene som har blitt gjennomført i fredstid noen gang. Årsaken var enkel: folk var redde for sykdommen. I etterkant av Russlands invasjon av Ukraina skjedde en liknende politisk omveltning, der mange land i Europa endret fundamentalt på sikkerhetspolitikken. Årsaken var den samme: folk var redde for Russland.
Antakelig fungerer det på samme måte med klimaet. Skal vi avverge de mest katastrofale endringene, må vi snakke om dem. Vi må våge å tenke de umulige tankene: At mange av oss som lever i dag faktisk kan oppleve samfunnskollaps i vår levetid. For alternativene finnes. Som en av verdens største eksportører av olje og gass har Norge stor mulighet til å påvirke utviklingen i verden. Kan vi slutte å lete etter mer olje? Selvfølgelig kan vi det. Kan vi få til en rettferdig omstilling for de som i dag har olja som levebrød? Selvfølgelig kan vi det. Men skal det skje, må vi nok ta innover oss hvor katastrofalt det blir om vi fortsetter som i dag.