Fruktbarheten i Norge har falt kraftig det siste tiåret: Fra en topp i 2009, da samlet fruktbarhetstall var 1,98 barn per kvinne, til det ferske tallet for 2023, som viser 1,40 barn per kvinne. Nedgangen har utløst alarm blant mange politikere. Bekymringen er skapt av framskrivninger som viser at det på sikt blir færre i yrkesaktiv alder til å forsørge en aldrende befolkning. Kravet vokser om at noe må gjøres, og det er særlig familiepolitiske tiltak som blir diskutert.
Men ifølge forskere er offentlig debatt om fruktbarhetsnedgang og dens konsekvenser ofte uvitenskapelig og emosjonelt ladet – de negative konsekvensene er ofte overdrevne og basert på feilaktige antagelser (Skirbekk 2023). Det er derfor grunn til å stoppe opp og stille to spørsmål. For det første: Hvor problematisk er dagens fruktbarhetsnivå? For det andre: Kan en omlegging av familiepolitikken føre til økt fruktbarhet?
Hvor problematisk er så dagens norske fruktbarhetsnivå? Demografiske mål er ikke udiskuterbare fakta, men gjenstand for fortolkning. Det er blant annet politikere, mediene og forskere som skaper oppfatninger om at fruktbarheten er lav, normal eller høy, og som konstruerer eventuelle negative fremtidige konsekvenser (Neyer, 2011).
Barne- og familieminister Kjersti Toppe har slått fast at gjennomsnittstallet i hvert fall bør økes til 2,1 barn per kvinne (VG 22.5.2023). Målet om 2,1 barn refereres gjerne som det optimale i fruktbarhetsdebatten, og dagens fruktbarhetstall blir vurdert som lav i lys av dette målet.
Men dette såkalte reproduksjonsnivået er ifølge mange demografer en teoretisk størrelse med liten praktisk betydning: Dette nivået vil gi et konstant folketall, men det tar ikke i betraktning sentrale demografiske størrelser som dødelighet og innvandring. Tallet har derfor liten betydning for dagens europeiske samfunn som har ujevne aldersstrukturer og endringer i migrasjons- og dødelighetsmønstre.
Befolkningens utdanningsnivå er dessuten avgjørende for hvilke konsekvenser fruktbarhetsnivået vil ha for den yrkesaktive befolkningens evne til å forsørge barn og gamle. Dagens fruktbarhet i Europa (rundt 1,5 barn per kvinne) anses ikke for å være et problem, gitt produktivitetsgevinster fra en velutdannet befolkning (Lutz, 2014). Demografer ser det dessuten som usannsynlig at fruktbarheten vil konvergere rundt 2,1 barn – fruktbarhet under dette nivået er kommer for å bli (Gietel-Basten mfl., 2022). Fruktbarheten har falt i alle de andre nordiske landene, og også i andre land som har hatt relativt høy fruktbarhet, som Frankrike, Storbritannia og USA.
Det må legges til at det årlige samlede fruktbarhetstallet er et øyeblikksbilde – et mål for hvor mange barn kvinner i snitt vil føde dersom dette mønsteret varer ved. Men det kan ikke si noe om hvor mange barn kvinner faktisk får. Fasiten – kohortfruktbarheten – kommer først når kvinners fruktbare periode er over, ofte målt ved 45-års alder.
«Den norske fruktbarhetsnedgangen framstår som en gåte»
Særlig i perioder der kvinners alder ved første fødsel øker, vil dette slå ut i lavere årlige samlede fruktbarhetstall i en periode. Alle norske kvinnelige fødselskull etter krigen og fram til 1970-årene har i gjennomsnitt fått omtrent to barn, dette i perioder hvor det samlede fruktbarhetstallet har gått både ned og opp. Kohortfruktbarheten kan bli noe lavere, rundt 1,8 barn, blant kvinner født sent i 1990-årene (Hellstrand mfl., 2022).
Så til spørsmålet om familiepolitiske tiltak kan snu fruktbarhetsutviklingen. Den norske/nordiske fruktbarhetsnedgangen var uventet, og har vært gjenstand for omfattende forskning (Hellstrand mfl., 2022). Nye mønstre er avdekket: Mens en svakt nedadgående trend i fruktbarheten som startet med kvinner født rundt 1960, har vært drevet av at færre får et tredje barn eller flere, er nedgang i fødsler av det første barnet den viktigste årsaken til fallet i fruktbarheten på 2010-tallet. Samtidig konkluderer forskningen med at årsakene til de nye mønstrene er dårlig forstått, de mange studiene finner ingen entydige forklaringer på hvorfor endringene har skjedd.
En OECD-rapport fra 2023 har oppsummert fruktbarhetsutviklingen i Norge basert på foreliggende forskning. Rapporten viser til at Norge gjør det relativt bra på mange av indikatorene som vanligvis antas å påvirke fruktbarheten: Familiepolitikken gjør det mulig for begge foreldre å kombinere jobb og barn. Den inkluderer foreldrepermisjon med høy kompensasjonsgrad, og øremerket rett til permisjon for fedre, samt en universell rett til relativt rimelig barnehageplass, med redusert betaling for lavinntektsgrupper. Andel barn i barnehage er blant de høyeste i OECD-området.
Videre anses det norske arbeidsmarkedet som svært stabilt, noe som gir nødvendig økonomisk grunnlag for å danne familie. Selv om nedgangen i fruktbarheten kom etter finanskrisa 2008--2009, hadde krisa liten virkning på økonomien, og er ingen sannsynlig forklaring på nedgangen i fruktbarhet. Økte boligpriser kan imidlertid hatt noe å si, og oppfatningen av økonomisk trygghet kan ha blitt svekket.
Ifølge OECD-rapporten fremstår den norske fruktbarhetsnedgangen på mange måter som en gåte. Det kan altså ikke pekes på klare grunner til nedgangen: Drivkreftene synes ikke å stamme fra familiepolitikk, økonomien eller mulighetene på arbeidsmarkedet. Rapporten diskuterer om utviklingen kan knyttes til endringer i sosiale normer og holdninger til familiedannelse. Folk velger å få barn senere og danner mindre familier enn tidligere generasjoner. Årsakene er trolig sammensatte, men kan tenkes å romme endrede kjønnsroller, økt fokus på utdanning og karriere og endret prioritering av foreldreskap i forhold til andre livsroller. Økte krav til foreldreskap kan også være en faktor.
Det er altså ingenting som tyder på at problemet – og dermed heller ikke løsningen – ligger i familiepolitikken. Forbedringer på enkelte områder kan bidra til økt velferd, men det er ingen grunn til å tro at det vil øke fødselstallene. Målet om minst 2,1 barn per kvinne er temmelig urealistisk.
OECDs anbefaling for norsk familiepolitikk er da også først og fremst å fortsette med å legge til rette for at folk kan få det antallet barn de ønsker seg, når det måtte passe for dem|. Dette kan leses som en støtte til den norske familiepolitiske tradisjonen: Økt velferd for barnefamilier, støtte til barns utvikling og tilrettelegging for likestilte foreldreskap.
Men OECD-rapporten understreker samtidig at man må forberede samfunnet på en endret aldersstruktur. Mens minister Toppe mener at det at det blir født barn, er et tegn på hvor vellykket et samfunn er (VG 22.5.2023), er det nok heller tilpasningen til et aldrende samfunn – som uansett vil komme – som vil bli det viktigste målet på det norske samfunnets vellykkethet i de nærmeste årene.