De siste dagene har menns stilling kommet på dagsorden. FpU-leder Simen Velle kom med et utspill om dagens «tinderifiserte» sexkultur hvor «en liten andel av mennene har eksklusiv tilgang på en stor andel av kvinnene.» Velle har beklaget formuleringen, og forklart at det han egentlig ville ta opp, var at mange menn sliter i dagens samfunn.
Som alltid når det er kjønnskamp i monitor, begynte folk å lesse på med problemer som får lite oppmerksomhet i fredstid. Det er nok å ta av: Andelen barnløse menn har økt sterkt, mange gutter sliter psykisk og mange blir skoletapere. Vi bør snakke mer om dette, heller enn om kresen sveiping.
Det Velle sa, er likevel et svært utbredt syn i den mannsdominerte Tiktok-offentligheten han ellers er god til å navigere i. At han formulerte seg «klønete» bør man derfor ta med en klype salt. Snarere ligner dette en klassisk Frp-manøver der man henvender seg til potensielle velgere som er mer ekstreme enn partiet selv er, for så å ta avstand så fort debatten er i gang.
«Tinderifiseringen» er et problem, men det har lite med kjønnsmakt å gjøre. Dating, som så mye annet, gjøres i dag via profittdrevne apper, styrt av algoritmer og uten at man trenger å møte et menneske. Men som Mari Skurdal påpeker i denne avisa 28. februar, er det ikke jentene som sitter med makta – men selskapene.
Tinder er en liten flik av oppmerksomhetsøkonomien, som krever av alle at de er varer i et marked. Kongene og dronningene er influensere. Den influenserstyrte offentligheten er svært kjønnsdelt, og det kan være vanskelig å få øye på at den samme logikken styrer i jentenes myke, rosa sfærer der man skal «manifestere» fram suksess, og guttenes muskler-og-energidrikk-aktige arenaer.
Det som råder her, er nyliberal selvhevdelse («fordi du fortjener det») og markedstilpasning. På kjønnsmarkedet skal man selge seg dyrt og ikke bli snytt av falsk markedsføring. Ett feilsteg kan bety at du faller på børsen. Det er ikke minst et enormt individpress: Feiler du, har du ikke jobbet hardt nok.
Sånn sett er det fint at noen løfter blikket og ser på strukturene. Men ideene som er på moten blant høyrevridde gutte-influensere, bygger på reaksjonært grums: Det er likestillingen/feministene sin feil at menn ikke lenger lever gode liv. Løsningen er at kvinnene jekker seg ned og føyer seg, for å la menn blomstre igjen.
I Susan Faludis feministiske klassiker «Backlash» beskriver hun den antifeministiske bølgen på 1980-tallet. Argumentene er slående like det som høres i dag: Maskuliniteten er i krise, kvinner har fått for mye makt, menn blir vraket. Interessant nok kommer det utskjelte begrepet «giftig maskulinitet» fra 80-tallets mannsbevegelser, som en kontrast til en mer positiv maskulinitet de ville meisle ut. Men kvinnehatet piplet inn, og tok over.
Dagens arvtakere er folk som Andrew Tate og incel-bevegelsen («involuntary celibate»). En populær idé i incel-miljøer er «redistribusjon av kjærlighet» for å sikre menn «tilgang» til damer. Her blir altså kvinner en slags vare eller gode, som skal tildeles, eies og brukes etter mannens behov. Du skylder meg kjærlighet: Det er bare å lese sakene om partnerdrapene i vinter for å forstå hvorfor selv hint til en slik tankegang gir mange kvinner gysninger.
Det høres ekstremt ut å trekke inn partnerdrap, men snakk om vold og tvang mot kvinner er sjokkerende mainstream i kanaler som Tiktok. Tate, som er tiltalt i Romania for voldtekt og menneskehandel, har i mange videoer leflet med å bruke vold for å få kvinner til å adlyde og respektere mannen.
Tate følges av millioner. Da jeg var innom hans medlemsforum «The Real World», slo det meg at mange virket ensomme, usikre og redde for å mislykkes. De var også veldig unge. Tenåringene var mest opptatt av å bli rike, men det var også en del spørsmål om å bli bedre på å «snakke med jenter». Rådene de fikk fra de antatt voksne moderatorene, handlet om dominans og kontroll. Sikre seg overtaket. Dominere rommet. Vise hvem som er sjefen. Samtidig får man høre at kvinners «markedsverdi» faller om de har for mange sexpartnere.
Jeg tror ikke gutter blir til kvinnehatende voldtektsmenn av å se noen videoer. Men det er ekstremt viktig at dette ikke er de eneste svarene de møter på det helt legitime spørsmålet «hvordan snakke med jenter». For hvordan snakke med jenter, egentlig? Når det man belønnes for i oppmerksomhetsøkonomien er å sveipe unna eller ta hverandre ned i alles påsyn?
I iveren etter å ta guttene på alvor, kjøper noen dessverre premissene til den høyrevridde mannosfæren. Når Magnus Marsdal for eksempel skriver i Klassekampen 20. februar om de mange «fravalgte» menn som blir radikalisert, ligger premisset om at kvinner har all makt under en ellers god analyse om økonomisk og utdanningsmessig skeivfordeling.
Men å støtte opp om disse ideene kommer bare til å gjøre problemet verre. For kvinner og menn. For all den tid ingen mener at statlige tvangsekteskap er aktuelle, er det vanskelig å se for seg at mer kjønnskamp vil gjøre det lettere for noen å «få seg noe».
Det venstresida burde gjøre, er å øke innsatsen for å bekjempe markediseringen av livet. Som Dagsavisens kommentator Kari Kristensen påpeker, er det nettopp feminister som har stått i front for slik motstand. Vi må skape et større rom for å snakke om usikkerheten og frykten som gjør at så mange blir sittende alene. Tenk om gutter og jenter kunne stått sammen, skulder ved skulder, mot appene og algoritmene som eter sjelen?
Deprimerende nok er det algoritmene oppfordrer oss til, det motsatte: polarisert kjønnskamp, hot takes og fordumming av analyser, som gjør det å drite ut en gutt i alles påsyn til en modig feministisk handling. Det er det ikke. Det er heller ikke noe guffent i at menn uttrykker at de ønsker seg kjærlighet, eller sex. Maskulinitet finnes i mange former.
Den høyrevridde mannosfæren tar av, fordi noe mangler. Hvor mange har egentlig lyst til å bli en hustyrann, eller en ensom og paranoid alfahann som hele tida må være på vakt for konkurrenter? Det er en stusslig og farlig form for maskulinitet. Og heldigvis er det ikke «bare sånn menn er».