Energi er den livsviktige forsyningslinjen for samfunnsmaskineriet. Det merkelige er at LO – en av pådriverne som sender kraftsjokk til Jonas Gahr Støre, vil melde Norge ut av Acer og sier nei til EUs fjerde energipakke – avviser kjernekraft, til tross for at kjernekraft er billigere, bygges like fort og skaper langt flere arbeidsplasser i mye lengre tid enn vindkraft. Samtidig sier FN og EU at kjernekraft er den energikilden som har lavest påvirkning på økosystemene, på ressursforbruk som mineraler og metaller og har minst negativ effekt av alle energikilder på folks helse.
Vi leser nå at våre største strømselskaper som Elvia og Lede, med referanse til Statnett, sier at «Bedrifter rundt Oslofjorden får ikke tilgang på mer kraft til ny industri eller klimatiltak før 2035». Da må det planlegges større. Gitt Norges klimamål, illustrert ved Paris-avtalen, må vi frem til 2050/2060 fordoble nåværende kraftproduksjon, opp til tre hundre terrawattimer (TWh), gitt industrien som skal erstatte olje- og gassektoren. Kjernekraft er uunngåelig for å realisere denne virkeligheten. Norges første kommersielle kjernekraftanlegg kan stå på Slagentangen ved Tønsberg.
På 1960- og 1970-tallet ble det utført omfattende analyser av egnede steder for kjernekraft i Norge. Ambisjonene var store, med fem tiltenkte lokasjoner. Et sted var Tjeldbergodden i Møre og Romsdal, der en ville etablere et anlegg på 8 TWh (1000 MW) med planer om å utvide til 13.000 MW rundt år 2000. Dette ville ha gitt en årlig kraftproduksjon på over hundre TWh, tilsvarende to tredjedeler av den totale strømproduksjonen i Norge i dag. Et annet sentralt forslag var på Slagentangen ved Tønsberg.
På den tiden visste man ikke hva oljeindustrien ville bety, så velstandsutviklingen måtte støttes av andre industrier, spesielt av smelteverksindustrien, som er svært energikrevende. Denne industrien er nå i økende grad viktig for dagens «grønne skifte». For dette «skiftet», skriver det internasjonale energibyrået IEA, at vi må øke produksjonen av metaller og mineraler inntil 20–40 ganger globalt fram mot 2050. På mange måter utførte Norge på 1970-tallet den analysen vi trenger nå. Denne gangen satset Norge på smelteverk og parallelt på energi/olje-teknologi som gav store positive økonomiske ringvirkninger. Vi må satse tilsvarende i dag på energi som gir positive ringvirkninger.
Det er flere grunner til at vi lanserer Slagentangen ved Tønsberg som alternativ. Dagens utspill fra regjeringen med havvind og ikke minst Melkøya er illevarslende subsidierte planer. Dette bør ses i lys av tilsvarende konkrete løsningsforslag:
Slagentangen, tidligere oljeraffineri og nå strategisk oljelager, er et stort område som allerede er regulert for industrielle formål. Området har verdifull infrastruktur, inkludert tilgang til et høyspent strømnett som lett kan oppgraderes. Det finnes planer for distribuert oppvarming av Tønsberg-området, hvor den store termiske restenergien fra kjernekraftanlegget vil gi omtrent gratis varme til husholdninger og industri. Området har også etablert nødvendige sikkerhetsavstander og lignende forhold. Store kjernekraftanlegg krever en betydelig sikkerhetsavstand til nærliggende bebyggelse. Dette utfordrende å oppnå i Norge fordi bebyggelse har over tid krøpet nær store industriområder slik som Grenlands-området. Ingen utslippsfrie kraftkilder skaper så mange og langsiktige arbeidsplasser som kjernekraft. I anleggsfasen er antall arbeidsplasser stort – omtrent 1600 ansatte – og med en byggetid på sju år gir det noe over 10.000 årsverk. I driftsfasen gir til sammenligning et 8 TWh (1000 MW) kjernekraftanlegg i USA omtrent 500–800 faste godt betalte arbeidsplasser i minst 60 år. I tillegg skapes omtrent fem ganger så mange arbeidsplasser i lokalmiljøet. Ser vi på hele livsløpet skapes omtrent 200.000 årsverk per kjernekraftanlegg. Til sammenligning er sysselsatte ved alle norske vindkraftanlegg i 2020 kun 1821 årsverk, de fleste knyttet til utbygging.
Når slike kjernekraftanlegg bygges, er det vanlig å forhandle inn lokale leveranser i kontraktene. Det kan bety store leveranser for norsk industri. Energikommisjonen sier at Norge trenger «mer av alt og så fort som mulig». Da bør vi se til Emiratene som adopterer regelverket til National Regulatory Commission (NRC) i USA, slik Sør-Korea tidligere gjorde, som automatisk medførte at amerikanske og koreanske reaktorteknologier ble godkjent for bruk.
I april 2008 publiserte Emiratene politikken om fredelig bruk av kjernekraft. I desember 2009 var det nasjonale kjernekraftselskapet grunnlagt sammen med hovedkontraktør. Valget falt på fire enheter koreanske APR1400 reaktorer med en samlet produksjon på 45 TWh (5600 MW) i 65 år. Dette er standardiserte reaktorer med en byggekostnad opptil 70 prosent lavere enn de bygget i Vesten de senere årene.
Disse reaktorene gir elektrisitet til mellom 30 til 40 øre/kWh (inflasjonsjustert til 2023 blir snittprisen 45 øre/kWh) avhengig av diskonteringsfaktoren og finanskostnadene de første 25 årene, for deretter å falle til rundt 30 øre/kWh, som de amerikanske kjernekraftanleggene leverer på i dag. Dersom man utnytter restenergien rundt Slagentangen, vil kostnaden bli lavere.
I dette bildet varsler NVE en strømpris i Norge på 80 øre/kWh i 2030 utenom nettleie og avgifter med forventning om svakere kraftoverskudd i Norge. I fagforeningen Industri og Energi er bekymringen at en slik pris, det dobbelte av snittet etter årtusenskiftet, vil utradere mye av norsk industri. Svakere kraftbalanse betyr mer import av kraft, der gass, vind og kullkraft innebærer svært miljø-ødeleggende løsninger som vil presse norske priser oppover til bortimot tyske priser.
På omtrent tolv år har Emiratene altså bygget mer kraft enn hele gapet Energikommisjonen i Norge har identifisert, spart hundre milliarder kroner sammenlignet med det Pareto mener Norge må investere (420 milliarder kroner). IAEA, den Internasjonale Atomenergikommisjonen, anser Emiratene som et eksempel til etterfølgelse – og Emiratene har aldri hatt noe med nukleær teknologi å gjøre før.
Vi sparer hundre milliarder med mindre enn en promille av arealkravet til vindkraft og generelt sett styrker vår relevans som en energimakt i fremtiden.
Vårt forslag er mindre ambisiøst enn Emiratenes løsning: En ting er nemlig å bygge, men man skal også bruke all energien. Derfor foreslår vi å bygge kun én av disse reaktorene. Investeringen vil bli omtrent 70–80 milliarder kroner. Det interessante med de aktuelle reaktorene i denne sammenhengen er at ikke bare produksjonen av omtrent 12 TWh/år, men at ytterligere 20 TWh/år med termisk restenergi som kan brukes for nesten gratis distriktsoppvarming.
Vi kan få en energiklynge rundt Slagentangen. Produksjon av hydrogen er lønnsomt i en slik energiklynge, slik det er gjort ved Nine-Mile-Point kjernekraftverket i USA. Målet der er en kostnad på 1 USD per kilo hydrogen innen ti år, altså langt billigere enn det meste av hydrogen fra fossile energikilder eller fra «grønne» løsninger som vindkraft. Konkurrerende metoder er ikke forventet å kunne bli bedre enn 1,5 USD per kilo. For Norges satsing på hydrogen er dette vesentlig. For Yara som ligger i nærheten og annen energiintensiv industri burde dette være gull.
Vi kan ikke fortsette å la et bærekraftsmål komme i vesentlig konflikt med et annet, sier FN og EU. Vi kommer ikke utenom kjernekraft derom vi skal levere på Norges løfter og forpliktelser.