Flomkatastrofen i Libya viser mange års mislighold av sivil beredskap. Bak dette ligger et statsapparat som ikke fungerer etter vestlige lands herjing med landet – og påfølgende fraskrivelse av ansvar for å bygge landet opp igjen. Henrik Thunes bok «Strengt fortrolig», som kom ut i mai, forteller om et norsk tiltak for å avverge krigen i Libya. Henvisningen til franske oljeinteresser og Libyas lyst på atomteknologi er av særlig interesse.
Boken handler om noen norske diplomater på et hemmelig oppdrag av mulig betydning for internasjonal politikk. Oppdraget ble ikke fullført; krigen kom, med norsk deltakelse, til tross for en norsk innsats for det motsatte.
Det første spørsmålet er hvordan den norske regjeringen kunne forberede seg på en krig, samtidig som den forsøkte å avverge den samme krigen? Forvaltningsmessig er dette et spørsmål om forholdet mellom Statsministerens kontor og Utenriksdepartement, personlig om forholdet mellom Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre.
Det andre spørsmålet er den internasjonale rammen, hvilke makter som drev fram krigen i Libya, med hvilke motiv? «Strengt fortrolig» gir mest oppmerksomhet til det første; boken er mindre grundig i behandlingen av det internasjonale spillet, men dette er heller ikke bokens siktemål.
Bokens hovedperson er daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre, som tok det politiske ansvaret for forsøket på å avverge krigen i Libya. Beretningen om Støres iherdige og diskré innsats virker troverdig. Støres daværende foresatte, statsminister Jens Stoltenberg, får begrenset omtale, men det var han personlig som tok Norge inn i «Libya-operasjonene» (nytale for krig). Stoltenbergs rolle blir ikke fremhevet, fordi bokens siktemål er det norske spillet rundt Støre. Likevel forteller boken entydig at Stoltenberg lot seg lokke med av Frankrike og at han selv var en pådriver internt i regjeringen. I ettertid synes det lite trolig at Støre i denne saken ikke skulle ha konferert med Stoltenberg, men dette utelukker ikke ulike syn. Inntrykket er at Utenriksdepartementet og Statsministerens kontor opererte på forskjellige spillebaner, slik at Norge drev et dobbeltspill ved å satse på både krig og fred.
Thune åpner med «den arabiske våren» og opprøret mot Gaddafis regime i 2011, men forhistorien til konflikten tok til med presidentvalget i Frankrike i 2007. Hovedpersonen blir da forhenværende president Nicolas Sarkozy, nå domfelt i flere straffesaker for korrupsjon. Senhøstes skal han på nytt for retten.
I Frankrike setter loven grenser for pengebruk i en valgkamp og forbud mot bidrag fra utlandet. Tiltalen mot Sarkozy er blant annet mottak av 50 millioner euro fra Libya; den daværende grensen var 20 millioner euro. Spørsmålet er hva Libya under Gaddafi ville oppnå, og hva Sarkozy eventuelt kunne ha lovet.
Svaret kan være atomteknologi. Anne Lauvergeon, tidligere direktør i Areva – Frankrikes produsent av kjernekraftverk – har forklart til en undersøkelsesdommer at hun hadde vært under press fra Sarkozy for å inngå en kontrakt med Libya, uten hensyn til internasjonale regler som avtalen om ikke-spredning av atomvåpen. Den 28. mai 2007, mindre enn to uker etter maktovertakelsen, tok Frankrikes nybakte president Sarkozy kontakt med Libyas leder Muammar Gaddafi for å drøfte et mulig samarbeid om våpen og kjernekraft. Mindre enn to måneder senere, den 25. juli 2007, ble en avtale om samarbeid om sivil kjernekraft undertegnet av de to landenes utenriksministre.
På fransk side var avtalen blitt drevet fram av presidentpalasset uten å konsultere de industrielle og militære fagmiljøene. Vanligvis krever avtaler om atomsamarbeid omfattende og langdryge forhandlinger, men ikke i dette tilfellet. Areva fikk beskjed om å fremskynde en avtale, men hadde forbehold på grunn av tvil om Libyas kompetanse og sikkerhetsopplegg. Areva nektet derfor å levere kjernekraftverk til Libya, til tross for vedvarende press fra presidentembetet, siste gang våren 2010. Utenriksdepartementet og Statsministerens kontor delte Arevas motforestillinger.
President Sarkozy hadde egne planer. Forhandlingene mellom Frankrike og Libya skar seg. Uten tilgang til fransk atomteknologi ville ikke Libya øke importen fra Frankrike. Høsten 2010 steg ergrelsen i Paris, sammen med engstelsen over «lånet» fra Libya. Tanken om å bli kvitt Gaddafi var nærliggende. Paris tok diskre kontakt med London, deretter med USA. Beslutningen om krig ble tatt, først i Paris, dernest i London og til slutt i Washington, lenge på forhånd – trolig allerede senhøstes 2010. Deretter begynte jakten på støttespillere. Blant europeiske Nato-land meldte Danmark, Nederland og Norge seg; Hellas, Italia, Spania og Tyskland frasto.
Den 15. februar 2011 brøt opprøret ut i Benghazi, etter revolusjoner i nabolandene Egypt og Tunisia. To uker senere, den 3. mars 2011, ble Det nasjonale overgangsrådet stiftet som en representant for alle opprørere mot Gaddafis regime. En uke senere, den 10. mars 2011, ble det anerkjent av Frankrike som Libyas lovlige regjering; dette åpnet for at Nato kunne gripe inn i borgerkrigen. Den 17. og 18. mars ble flyforbudssonen vedtatt av FN.
Den 19. mars begynte flytoktene. Norge var et av få Nato-land som deltok. Uten støtte fra utenlandske fly ville opprørerne trolig ha måttet gi opp, selv med bred støtte i deler av landet. Krigen ble kortvarig. I oktober 2011 ble Gaddafi drept. Tolv år etter uteblir fortsatt freden.
En ledende amerikansk diplomat, Richard Haass, skrev i Financial Times den 22. august 2011 at den «humanitære» intervensjonen angivelig for å redde liv, i virkeligheten var en politisk inngripen for å skifte ut regimet , og at Nato måtte følge opp sin suksess ved en langvarig okkupasjon. Dette er stikk i strid med den fortellingen som regjeringen Stoltenberg serverte til det norske folk. Libya-krigen ble presentert som en «humanitær aksjon», men den har vært mislykket. Resultatet er en katastrofe for det libyske folk. Gaddafis Libya var et velstående diktatur og en velferdsstat. Dagens Libya er hverken demokratisk eller velstående. En stor del av Libyas penger og gull er forsvunnet. Strømmen av migranter har øket.
Frankrike var drivkraften bak krigen i Libya. President Sarkozy overtalte statsminister James Cameron i Storbritannia til å bli med. Deretter kom utenriksminister Hillary Clinton i USA med, under tvil. Barack Obama har i ettertid beklaget krigen i Libya. Som en politisk aksjon for å sikre makt og innflytelse, har «Libya-operasjonene» også vært mislykket. Vest-Afrika er blitt destabilisert og Frankrikes stilling er svekket, til fordel for Russland.
Siktelsen av Sarkozy antyder at regjeringen og et enstemmig storting kan ha latt seg lure inn i en vettløs krig av en korrupt fransk president med et personlig mellomværende med en afrikansk diktator. «Strengt fortrolig» forteller at i denne saken betød forholdet til Frankrike og USA mer for Jens Stoltenberg enn for Jonas Gahr Støre, som hadde bedre sakkunnskap. Boken viser korrekt at Frankrike sammen med Storbritannia var drivkraften for en invasjonskrig med sikte på regimeskifte. Thunes oppfatning er at dette var en problematisk linje og at Sarkozy var lite troverdig og kanskje korrupt.
I august 2023 ble Sarkozy sammen med tolv tidligere medarbeidere siktet av straffedomstolen i Paris for «skjuling av underslag av offentlige (libyske) midler, passiv korrupsjon, ulovlig finansiering av valgkamp, og kriminell sammensvergelse» . Rettssaken er berammet til mellom 6. januar og 10. april 2025 i det 32. kammeret i straffedomstolen i Paris. Høsten 2023 skal retten behandle anker fra Sarkozy mot tidligere dommer, blant annet tre års fengsel, for «korrupsjon» og «påvirkningshandel» («Bismuth-saken») og ett års fengsel for «ulovlig finansiering av valgkamp» («Bygmalion-saken»). Sarkozy er for tiden i husarrest med elektronisk fotlenke.
Den norske rapporten om «Libya-operasjonene» er lettvint og overflatisk, men den påpeker at kunnskapsgrunnlaget var svakt. Tidligere statsminister Jens Stoltenberg hevder at han visste mer enn nok og at han ville ha tatt den samme beslutningen om igjen. Stoltenberg har et stort personlig ansvar, som han i ettertid prøver å unndra seg ved å legge skylden på regjeringen og Stortinget, selv om han selv tok initiativet og sendte ut melding på SMS om at Norge deltok i «Libya-operasjonen».
Rapporten fra Underhuset i det britiske parlamentet er ærligere og påpeker at frykten for massakre av sivilbefolkningen var overdrevet. Storbritannia fulgte i denne saken fransk politikk, som Norge gjorde. Etter sigende var humanitære hensyn avgjørende. Så vidt vites, gikk Norge til krig uten noen egen analyse av konsekvenser og risiko.
I et historisk perspektiv er «operasjonene» i Libya blant mange tapte kriger fordi angriperen manglet politisk forståelse. Den fordums Sovjetunionen brukte våpenmakt til å opprettholde herredømmet i Øst-Europa, en ineffektiv økonomi basert på politisk undertrykkelse. Våpenmakten hindret reformer, inntil systemet brøt sammen i 1989. Putins Russland fører en «særskilt militær operasjon» (nytale for krig) mot Ukraina, for å hindre en liberal utvikling i nabolandet som en trussel mot regimet i Russland.
Siden 1945 har Frankrike utkjempet og tapt to kolonikriger, i Vietnam og Algerie. Frankrike og Storbritannia tapte krigen mot Egypt i 1956. I Vietnam overtok USA krigen, inntil nederlaget i 1975. I 1990 ledet USA en bred koalisjon for å drive Irak ut av Kuwait. USA holdt seg deretter på matten inntil krigene i Afghanistan i 2001 og Irak i 2003. Selv med omfattende alliert støtte har disse krigene endt dårlig for USA.
I Libya-krigen deltok dessverre også Norge, som har et medansvar for kaoset i landet og den dårlige beredskapen. Med mindre ankene fører til frifinnelse, kan Frankrikes tidligere president, som Norge fulgte i krig, fortone seg som en vaneforbryter. Det er til Frankrikes heder at rettsstaten tar fatt i en avgått president. Utfallet er ikke gitt; Sarkozy støtter Vladimir Putin i krigen i Ukraina og har inntil nylig vært rådgiver for president Macron i Frankrike.