Vindu mot verden

Hvordan havnet han her? Det hender at Tore Linné Eriksen spør seg selv om det. For eksempel når bydelen han bor i, vest i Oslo, får fem representanter i bystyret i siste kommunevalget – og alle fem er fra partiet Høyre.

Eller når han står på balkongen og ser bort mot den amerikanske ambassaden, et raust steinkast unna. Ingen stein har blitt kastet herfra, forsikrer historikeren – fysisk. Det får bli med tankene. For en som har kjempet mot Nato-Norge og ulike former for imperialisme, ikke minst den amerikanske, hele sitt liv, er utsikten en stadig påminnelse om makt. Og motmakt.

Han har fylt 78 år, men er langt fra ferdig. Bøker, podkaster og tekster sendes ut i verden fra pensjonistens kjellerværelse. Nylig mottok han Sverre Steen-prisen, som deles ut årlig av Den norske historiske forening. Prisen går til en historiker som har drevet med «fremragende formidling av historie på høyt faglig nivå». For Eriksen, som har fått mange priser i sitt liv, var denne spesiell.

– Den betydde så mye. Fordi det var formidling, men det er også en faglig anerkjennelse for en som iblant har følt seg litt på utsida.

Utviklingsstudier, som Eriksen har undervist i i mange år på Oslomet, og globalhistorie, feltet som ser hele verden i sammenheng, har lenge befunnet seg i en slags periferi blant historikere. Det er riktignok i ferd med å endre seg. Men følelsen av å være «ikke helt», sitter i. Der mange vil se en imponerende merittliste, ser Eriksen en som ikke har gått dypt nok på spesialfelter.

– Men når du kan noe om mange ting, så har du muligheten til å sammenlikne. Det å kunne se de store sammenhengene er et privilegium.

Verdier, analyse, handling

Det enkle og litt kjedelige svaret på hvordan Tore Linné Eriksen havnet her i Husebygrenda, er at det er konas barndomshjem. Han giftet seg med Agnete i 1968 – «det året da vi tenkte at alt var mulig». Om ikke alle lyse utsikter fra det året har holdt, så har i hvert fall ekteskapet det.

Om en tillater seg noen assosiative hopp, kan man øyne en større sammenheng. Husebygrenda var en liten sosialistisk enklave i Oslo. Grenda ble påtenkt av lærere som havnet i tysk internering i Kirkenes etter læreraksjonen i 1942. De nektet å oppdra ungene i nazistisk tradisjon, som myndighetene krevde. De av dem som overlevde krigen, holdt på tanken. De første husene sto ferdig i 1948.

Her skulle man leve annerledes. Å tenke seg en annen verden, å jobbe for en annen verden, løper som en rød tråd gjennom Eriksens liv. Det handler om å bidra med det man kan.

– Kunnskap er en forpliktelse, sier han.

Tankene om plikt og oppdrag bunner i en kristen ungdomstid. I løpet av 1960-tallet, da Eriksen var en ung mann på den radikale venstresida, ble også kirka opptatt av nord-sør-forhold, utbytting og kolonialisme. Teologen Tor Aukrust utviklet sin sosial-etiske «tretrinnsmodell»: Man skulle ta sine grunnleggende verdier, som likhet eller rettferdighet. Trinn to var analysen. Man måtte innhente fakta om verden, for å kunne handle.

– Hvis du hopper over den maktanalysen, så er det ikke sikkert at de handlingene man foretar i god tro, har den tilsiktede virkning, sier Eriksen.

Det ble hans livsprosjekt: Å lære og spre kunnskapen, i bevegelsene på venstresida og i forelesningssalen.

– Det har stort sett vært ungdom som har vært mest opptatt av det jeg har drevet med, og som har etterspurt kunnskap. Ungdom har holdt meg i live. Det gjelder fortsatt.

Om ikke linjene til de urokkelige lærerne i Husebygrenda var klare nok, har også dattera Helle blitt lærer. Eriksen blir varm i stemmen når han snakker om henne. Hun har holdt ham i ørene, aktivisert ham. Også det er en plikt når man, som Eriksen, ser seg som del av en aktivistisk bevegelse.

– Vel er verden jævlig, men den kunne vært enda jævligere uten oss. Det er en fattig trøst, men det er en trøst. Du må gjøre noe.

Radikale unge menn

I 1962 slo VG alarm om skumle tendenser ved Oslo katedralskole. Skoleavisa hadde trykket en leder mot monarkiet! «Redaktøren, Tore Linné Eriksen, er tydeligvis en meget ung mann med meget revolusjonerende ideer, og etter hans mening er det på tide å avsette hele kongehuset», okket riksavisa. Rektor avviste på det sterkeste at dette var noe elevene lærte på skolen, men i «den såkalte pressefrihetens tid» kunne han intet gjøre, står det. «Her på skolen husker vi jo kronprins Harald som en usedvanlig dyktig elev».

– I motsetning til meg, humrer Eriksen.

Han husker opptrinnet godt. At det fantes «reaksjonære krefter» på Katta, var én ting. At Norges største avis kastet seg på, var verre. Ikke minst fordi det ikke akkurat var noen selvfølge å delta i samfunnsdebatten.

Han vokste opp på Kolbotn i Oppegård kommune, i et lesende og politisk hjem. Som femåring framførte han Rudolf Nilsen-dikt på juletrefest. Men de levde i enkle kår og langt fra maktas sentrum. Da Eriksen fikk plass på katedralskolen, havnet han i en ukjent verden.

– Det første året var jeg taus, sier han.

Det varte altså ikke lenge. Monarkiet var riktignok et sidespor – det store engasjementet var for Afrika, internasjonal solidaritet og fred. 16 år gammel ble han med i det nydannede Sosialistisk Folkeparti.

– Jeg regner meg som en 61-er, sier Eriksen om det året.

I 1961 fikk ANC-leder Albert Lutuli Nobels fredspris, og det var demonstrasjoner mot atomvåpen. Ukeavisa Orientering skrev om Frankrikes kriger i Algerie og Indokina. Kolonifrigjøringen ga et løfte om en ny verdensorden.

Den munnrappe og beleste Eriksen gjorde seg bemerket på venstresida – men han begynte ikke å studere. Det gjorde han ikke før i 1968, da Det Norske Studentersamfund trengte en sosialistisk formann.

– Så det var ikke som klisjeen av denne tida, at du ble radikalisert på universitetet?

– Nei, det var det ikke. Men der brukte du et interessant ord, å bli radikalisert. Det betyr noe helt annet i dag.

Her dukker den skarpe polemikeren Eriksen opp og trekker fram Civita-religionshistorikeren Torkel Brekkes bok «Ingen er uskyldig», som kom ut i vår. Her koples Eriksen til nettopp «radikalisering i Studenter­samfundet».

– I dag betyr radikalisering å være på vei mot terror og ekstremisme. Det er noe annet enn den gang. Hvis dette hadde vært en besvarelse av en student, hadde jeg strøket ham med én gang for metodesvikt.

Brekkes forståelse av perioden er dessuten helt feil, mener han: Det banebrytende var ikke at venstresida ble så ekstrem, men at deler av sentrum gikk mot venstresida. Kristne miljøer og miljøbevegelsen, Unge Venstre, Senterungdommen og distriktspopulisme, som sammen med progressive i fagrørsla pekte fram mot EU-seieren i 1972. Bevegelsene har stadig interessert ham mer enn partiene – både hjemme og ute.

Avkolonisering

I 1972 reiste Eriksen for første gang til kontinentet han hadde vært brennende opptatt av i et tiår. Det var Agnetes jobb i Norad som førte dem først til Tanzania, på den tida et møtepunkt for ulike frigjøringsbevegelser. Seinere har de bodd i Zimbabwe, Zambia og Botswana, samt en periode i India.

– For kvinnene i Norad var det ofte et problem å få med mennene ut. Det var aldri et problem her, sier han tørt.

Han sugde opp i seg alt som ikke kan læres av bøker. Natur, landskap, tradisjoner, kunst og dans, og fysiske spor etter kolonihistorien. Og han møtte mennesker.

– Uten kontakten med afrikanske kolleger og sivilsamfunnet, frigjøringsbevegelsene særlig, ville jeg jo ikke turt å skrive en Afrika-historie.

Boka «Afrika. Fra de første menneskene til i dag» kom i 2019. Det er større interesse for Afrika nå, merker Eriksen. Samtidig foregår det heftige omkamper om historien. Da Black Lives Matter-demonstranter i 2020 gikk inn for å kaste slavedrivere og koloniherrer av soklene, gikk debattene varmt – også i Norge.

At folk er skeptiske til «avkolonisering» av akademia, bunner i at de ikke vet hva det betyr, tror Eriksen. Vitenskapsgreinene som oppsto i siste halvdel av 1800-tallet, var dypt forankret i tidas verdensorden, bygget på imperialisme og rasisme.

– Derfor har det vært viktig for sånne som meg å vise de historiske omstendighetene som skapte skillelinjer mellom disiplinene som hindrer en felles, total samfunnsforståelse.

Eriksen snakker kvikt om de store linjene, i den erfarne foreleserens beherskede toneleie. Men når vi kommer inn på ideen om den nøytrale vitenskapen som angripes av aktivister på venstresida, høyner han volumet.

– Det er jo akkurat omvendt! Det viser hvor dypt disse mentale strukturene sitter.

Han nevner Winston Churchill og Max Weber, som både sto for opplysning og demokratiske ideer – og beskrev andre folkeslag som rask og søppel.

– Å se deres storhet, men også begrensninger. Det er det motsatte av ensidighet.

Hjernen er et instrument

Når man snakker med folk som har møtt Tore Linné Eriksen, er det et spørsmål som ofte går igjen: Hvordan i alle dager rekker han å lese alle disse bøkene? Skal vi tro professoren selv, er det for å slippe å skrive – som han synes er en pine, trass i de godt over 10.000 sidene han har publisert. Huset flyter av bøker i et mer eller mindre ordnet system, og venner og bekjente får lesetips i et bankende kjør.

Det handler også om å oppdatere seg, få med seg alt, ikke glippe på noe.

I en personlig tekst om Eriksen som ble publisert i et festskrift i 2013, skriver vennen og kollegaen Knut Kjeldstadli at Tore drives av en «rastløs, ja nervøs energi» – og at driven og nervene kanskje kommer fra samme sted. Eriksen tror det stemmer.

– Å være uten sosial trygghet og kulturell kapital … Fallet kan komme så raskt. Du må gjøre det bra hver gang. Det er klart at det henger i hop.

Når ordene ikke strekker til, kan musikken nå inn. Eriksen er en ivrig konsert­gjenger og har opparbeidet seg en viss ekspertise på kammer­musikk. Da han etter en ulykke i 1975 måtte ligge i flere måneder og ikke kunne lese, slo den klassiske musikken ned i ham.

– Da var jeg kanskje mer emosjonelt åpen også, etter en traumatisk opplevelse. Musikken reddet tilværelsen min i den perioden.

Koplingen mellom musikk, minner og emosjoner interesserer ham.

– Det er noe med gjenhør. Du ligger et millisekund foran, og hjernen din blir et eget instrument som spiller med.

Å tenne en gnist

Lenge følte Tore Linné Eriksen at hans politiske engasjement fikk gjenklang i SV. Men i 2011 meldte han seg ut. Det var Libya-krigen og den rødgrønne regjeringens klarsignal til Statoil om å begynne med olje­utvinning i Nord-Amerika, som var dråpen. Men fremmed­gjøringen fra eget parti, som under Kristin Halvorsen og Erik Solheim hadde blitt stadig mer «systemlojalt», hadde foregått gradvis.

I noen år var han partiløs. Et verv som bokredaktør i tidsskriftet Gnist, knyttet til Rødt, åpnet veien inn til partipolitikken igjen.

– Det var en stor glede. Da fant jeg et slags hjem, en tilhørighet.

Medlemskapet kom noen år etter. I dag er han full av optimisme når det gjelder Rødt, selv om partiet ikke gjorde det så godt i det siste valget.

– Et parti kan tåle mye når de har en partileder som Marie (Sneve Martinussen, journ.anm.) Og når man har stemmer som Synne Bjørbæk, som kan bære fram en helt alternativ tenkning om Nato og Norge.

Tidsskriftet Gnist er også en møteplass, ikke minst for unge politikkengasjerte. Det er slike ting Eriksen har tenkt å bruke kreftene på framover.

– Nå blir det nok ikke flere bøker. Men mer i Bokmagasinet og ting som kan legges på nett – Gnist og ikke minst Store norske leksikon, som er en kanal for folkeopplysning.

Det er så mange kanaler, og et stort oppdrag. I takketalen for Sverre Steen-prisen sa Eriksen at skolevalget viste at akademikere snart må komme seg på Tiktok for å «danse akademiske piruetter». Selv har han foreløpig ingen planer om det – han er skeptisk til forklaringer på 15 sekunder, og balansen er ikke så bra. Men hvem vet hva framtida bringer.