Det merkes at det er valgkamp i landet, heldigvis. Tradisjon tro kommer Oslo Høyre, senest ved Mehmet K. Inan og Mathilde Tybring- Gjedde i Klassekampen 4. september, drassende med nøye håndplukkede tall for å lage en historie om hvor dårlig det står til i skolen. Skole er et tema som opptar mange, derfor er det opportunt for Høyre å bygge et narrativ om «en dårlig Oslo-skole». De er bekymret for elevene i barneskolen og kommer med sin løsning: innføre flere undervisningstimer.
Å innføre to ekstra timer i matematikk og naturfag for hele barne- og ungdomsskolen i Oslo betyr over 200.000 ekstra undervisningstimer. Hvilke lærere skal undervise i disse timene? Hvor skal pengene til hentes fra?
Det må nevnes at Høyre satte av 20 millioner i sitt alternative budsjett for 2023 til de ekstra timene, men man får ikke ansatt mange lærere for den summen. For mye, for tidlig, har alltid vært Høyres retning for de yngste elevene.
Da seksåringene begynte på skolen med Reform 97, var det lovfestet et delingstall som sikret at det var to ansatte i klasser med over 18 elever. Det beste fra barnehagen skulle videreføres for de yngste.
«Meningsmålinger som er tatt opp i forbindelse med debatten om senket skolestart viser at mange foreldre er i tvil om seksåringen er skolemoden. Det er de ikke, hvis vi tenker på dagens skole. Den er laget for syvåringen, ikke for seksåringen. Ingen har tenkt å seg å sende seksåringen inn i en slik førsteklasse!», skrev Gro Harlem Brundtland i et leserinnlegg i Aftenposten 1994.
Vi vet hvordan det gikk. Bare seks år etter opphevet Kristin Clemet, Høyres daværende utdanningsminister, delingstallet som sikret at lærere ikke hadde for store klasser.
I årene etter ble det innført timeantall som tilsvarte et helt skoleår for elever på barneskolen. Elevene går altså i dag på en skole som gir dem undervisning tilsvarende over et år ekstra, uten at det kan påvises at de lærer mer. Istedenfor har vi en skole hvor flere elever enn tidligere har ufrivillig skolefravær og mobbetall som ikke avtar.
Oslo ble hardt rammet av koronapandemien, og elever var i nesten to år omfattet av ulike tiltak. Elevene ble fortalt at de skulle være med de samme barna hele tiden, aktivt holde avstand til andre, og kommuniserte hovedsakelig med klassen på nett. Oslos elever mistet år med sosial kompetanse og ordinær skole, og hvordan det påvirket dem langsiktig vet vi ennå ikke omfanget av.
Av og til får man lyst til å spørre om de ikke hadde en pandemi i Høyre? Det er i denne situasjonen Oslo Høyre nå vil pøse på med mer av det de har gjort i årevis: flere undervisningstimer for de yngste.
Jeg og Oslo Arbeiderparti har ikke fått et eneste rop fra Oslos lærere eller fagforeningene om at de vil pålegges mer undervisning. Ingen foreldre eller elever som står i krevende situasjoner med ufrivillig skolefravær eller mobbing, sier det er mer undervisning som trengs i skolen.
Skolepolitikk må bygges på kunnskap og fagfolks profesjonsutøvelse og mandat, slik vi gjorde da vi lyttet og innførte lærernorm i Oslo. Normen er nå nasjonal, noe en lærer i en debatt nettopp omtalte som «det beste som har skjedd skolen de siste tjue åra». På den andre siden sitter Høyre, hvis leder Erna Solberg omtalte lærernormen som den største kamelen hun hadde svelget.
Høyres gamle argumenter om «effektivisering og fleksibilitet» fra Clemets tid sitter fortsatt i veggene hos Oslo Høyre. Det tok år, og en lang profesjonskamp å få tilbake det som ble fjernet med et pennestrøk i 2003.
Istedenfor å lytte til politikere, slik Klassekampen hyggelig nok gjorde i sin leder «Lytt til Evenrud,» så bør skolepolitikk først og fremst utformes ved å lytte til fagfolk. Ingen som jobber i skolen jobber der for å oppfylle et politisk partis strategi, og ingen sier de jobber i «SV-skolen» eller «Høyre-skolen.» Slutt å kall Osloskolen det.