For noen år siden satt jeg på et sykehus i Innlandet som nærmeste pårørende til en syk mann. Det var ikke første gangen jeg var der, men det ble dessverre den siste. Mannen hadde mange pårørende og flere barn som hadde stilt opp de siste årene. Det var et av flere sykehusopphold i årene mellom 2013 og 2020, og vi hadde hatt en rekke samtaler med helsepersonell for å gjøre mannens hverdag god. Det aller vanskeligste jeg har gjort, er å si «nei» da jeg ble spurt om navnet mitt kunne settes inn i en oversikt over uka hans. Det kan virke hardt å svare nei til det, men jeg var fast bestemt på at jeg ikke ville inngå i en plan for mannens hverdag. Årsaken er at jeg mener en ikke skal være avhengig av pårørende for å ha en god hverdag når man blir eldre, eller er syk. Velferden må fungere slik at alle ivaretas, uavhengig av om man er alene eller har pårørende.
Pårørende er utvilsomt en stor ressurs, og jeg besøkte og snakket med mannen svært ofte disse årene. Han ringte til alle døgnets tider, og jeg svarte. Han bodde hjemme – det var det han ville. Å flytte var uaktuelt, selv om alle pårørende mente det ville vært det beste. Så lenge man er kompetent til det, må man få være med å bestemme over sitt liv, særlig i et så avgjørende spørsmål som hvor man skal bo.
I Oslo, byen min, bor mange alene. Midt blant våre 700.000 innbyggere finnes det mennesker som er innmari alene. Mange av dem er eldre. Eldre som ikke har pårørende, eller som av ulike grunner er alene.
To ganger i løpet av 2020 var jeg til stede for å legge jord over et menneskes siste hvilested. En selsom opplevelse. Den ene, mannen på sykehuset, hadde jeg sagt navnet til utallige ganger og kjent siden jeg åpnet øynene. Han var min far, og det var en verdig og fin avslutning.
Den andre var enn kvinne jeg aldri har møtt eller sett. Hennes navn sa jeg høyt for aller første gang da jeg bekreftet at navnet på urnen var riktig. Jeg vet ikke mye om henne, men hun hadde en gang jobbet på en av Oslos største arbeidsplasser. Det var en «på vegne av venner»-avslutning hvor Gjertrudvennene, som jeg er frivillig i, stilte opp.
Kontrastene mellom de to seremoniene er vonde. Fordi jeg var der, vet jeg at den ene var omgitt av sine nærmeste til det siste, mens den andre var helt alene. Å sikre at alle er med i et fellesskap, hele livet, er en av de største oppgavene vi har i politikken.
De neste 20 årene blir vi flere eldre og færre i yrkesaktiv alder. Samtidig blir de eldre sykere, og kommunen overtar flere oppgaver fra spesialisthelsetjenesten og sykehus. Derfor trenger vi ny og bedre kompetanse i kommunene. Skal vi håndtere eldrebølgen på en god og verdig måte, må vi ta grep – og vi må gjøre det nå.
I Oslo vil sittende byråd gjøre nettopp det, ved å gi kompetanseløft til 10.000 faste ansatte i helse- og omsorgstjenesten i byen. Dersom vi vil unngå en redusert kvalitet i eldreomsorgen, vil det ikke være nok å øke ansatte i takt med at vi får flere eldre. I tillegg til å tilby videre- og etterutdanning må vi ansette flere , og i Oslo går Arbeiderpartiet til valg på å sikre 800 nye ansatte i eldreomsorgen de neste fire årene. Dessuten bygger vi nye sykehjem, slik som Lambertseterhjemmet, med kun faste og hele stillinger for de ansatte. Stabilitet og trygghet er avgjørende for mennesker i en sårbar fase av livet.
At mennesker blir eldre , og lever lengre liv, er bra. For å møte utfordringene de neste årene er det åpenbart for meg at vi må prioritere eldreomsorg og velferd, framfor å kutte i kommunens inntekter – og dermed tjenester. Når jeg legger stemmen min i valgurnen på mandag, går den til å sikre en anstendig alderdom og hverdag for hele Oslos befolkning.