Klassekampens «kraftsosialistiske» intervju med Espen Barth Eide 19. august har ført til en interessant debatt mellom Ekeland og Birkeland (SV) 25. august og Anders Breidlid 4. september. Vi er enige med de tre sistnevnte om mye. Klimapolitikken har fått relativt lite rom i valgkampen, på tross av (nok en) sommer full av klimarelaterte naturkatastrofer både her hjemme og globalt.
Ellers sindige forskere peker på at tiden er i ferd med å renne ut for å unngå alvorlige klimaendringer, samtidig som de fleste politikere aksepterer problemet, men tror det lar seg løse ved å bytte ut fossil energi med grønn energi. Samtidig peker de på løsninger som altfor ofte går ut over de som sliter mest (og forurenser minst) fra før.
Den dominerende fortellingen om «det grønne skiftet» handler om å bytte ut fossil med fornybar energi, og ellers fortsette som før. Det er en fantasi. Selv om det er bygd ut store mengder fornybar energi de siste tiårene har fossil energi utgjort cirka den samme prosentandelen av den globale energimiksen i mange tiår fordi energiforbruket har økt enda mye mer. FNs naturpanel, som dessverre er mindre kjent enn klimapanelet, har gitt klar beskjed om at planeten ikke tåler fortsatt økonomisk vekst. Når vi har en naturkrise i tillegg til klimakrisa, kan vi ikke løse klimaproblemer ved å bygge ned naturen.
En klimapolitikk som skal fungere, er helt nødt til å inkludere hele det økonomiske systemet i planleggingen, ellers vil vi ikke ha en sjanse til å få ned klimagassutslippene og redde planeten, og med det oss selv. Her synes vi Ekeland og Birkeland er litt for snevre når de ensidig fokuserer på karbonavgift til fordeling (selv om også vi er for det).
Et annet moment litt for mange glemmer i klimapolitikken, er derimot politikken. Her er vi ikke like pessimistiske som Breidlid, som mener den er årsaken til at ingen snakker om vekstproblematikk. På den annen side: det hjelper ikke å ha rett, om man ikke klarer å bygge politiske flertall bak politikken sin. Skal man få med folk må klimapolitikken oppleves rettferdig. Det er de som forurenser mest og forbruker mest som må ta den tyngste børen. Vi kan ikke ha en situasjon, slik vi altfor ofte har for eksempel med bompenger eller andre flate avgifter, som slår hardt for folk med dårlig råd men som ikke har noen påvirkning på utslippene til de som forurenser mest – de rikeste blant oss, som tar turer til New York i privatflyene sine med utslipp som får en vanlig norsk privatbilist til å rødme.
De som jobber i for eksempel oljenæringen og leverandørindustri må også sikres jobber når vi skal utvinne mindre olje etter hvert, og vi må bygge ny industri. Vi kan ikke gjøre vanlige industriarbeidere til fiender av klimakampen – da får den ikke flertall.
En klimapolitikk som virker må ha konkrete forslag til kutt i energibruk, og de grepene som foreslås må treffe sosialt. Bare når vi lykkes med begge deler kan vi snu skuta. Her er vi så frimodige å mene at Rødts Kraftplan utgitt i august 2023 er et skritt i rett retning. Her snakkes det ikke bare om mer og mer, men om prioriteringer, energisparing og sosial rettferdighet.
Vi vil på ingen måte påstå den løser alt, men den setter riktig kurs og inneholder viktige momenter som må være med i diskusjonen videre dersom vi skal løse de mest presserende utfordringene samfunnet nå står overfor.