Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

En klimapolitikk som virker

Klassekampens «kraftsosialistiske» intervju med Espen Barth Eide 19. august har ført til en interessant debatt mellom Ekeland og Birkeland (SV) 25. august og Anders Breidlid 4. september. Vi er enige med de tre sistnevnte om mye. Klimapolitikken har fått relativt lite rom i valgkampen, på tross av (nok en) sommer full av klimarelaterte naturkatastrofer både her hjemme og globalt.

Ellers sindige forskere peker på at tiden er i ferd med å renne ut for å unngå alvorlige klimaendringer, samtidig som de fleste politikere aksepterer problemet, men tror det lar seg løse ved å bytte ut fossil energi med grønn energi. Samtidig peker de på løsninger som altfor ofte går ut over de som sliter mest (og forurenser minst) fra før.

Den dominerende fortellingen om «det grønne skiftet» handler om å bytte ut fossil med fornybar energi, og ellers fortsette som før. Det er en fantasi. Selv om det er bygd ut store mengder fornybar energi de siste tiårene har fossil energi utgjort cirka den samme prosentandelen av den globale energimiksen i mange tiår fordi energiforbruket har økt enda mye mer. FNs naturpanel, som dessverre er mindre kjent enn klimapanelet, har gitt klar beskjed om at planeten ikke tåler fortsatt økonomisk vekst. Når vi har en naturkrise i tillegg til klimakrisa, kan vi ikke løse klimaproblemer ved å bygge ned naturen.

En klimapolitikk som skal fungere, er helt nødt til å inkludere hele det økonomiske systemet i planleggingen, ellers vil vi ikke ha en sjanse til å få ned klimagassutslippene og redde planeten, og med det oss selv. Her synes vi Ekeland og Birkeland er litt for snevre når de ensidig fokuserer på karbonavgift til fordeling (selv om også vi er for det).

«Vi kan ikke gjøre vanlige industri­arbeidere til fiender av klima­kampen»

Et annet moment litt for mange glemmer i klimapolitikken, er derimot politikken. Her er vi ikke like pessimistiske som Breidlid, som mener den er årsaken til at ingen snakker om vekstproblematikk. På den annen side: det hjelper ikke å ha rett, om man ikke klarer å bygge politiske flertall bak politikken sin. Skal man få med folk må klimapolitikken oppleves rettferdig. Det er de som forurenser mest og forbruker mest som må ta den tyngste børen. Vi kan ikke ha en situasjon, slik vi altfor ofte har for eksempel med bompenger eller andre flate avgifter, som slår hardt for folk med dårlig råd men som ikke har noen påvirkning på utslippene til de som forurenser mest – de rikeste blant oss, som tar turer til New York i privatflyene sine med utslipp som får en vanlig norsk privatbilist til å rødme.

De som jobber i for eksempel oljenæringen og leverandørindustri må også sikres jobber når vi skal utvinne mindre olje etter hvert, og vi må bygge ny industri. Vi kan ikke gjøre vanlige industriarbeidere til fiender av klimakampen – da får den ikke flertall.

En klimapolitikk som virker må ha konkrete forslag til kutt i energibruk, og de grepene som foreslås må treffe sosialt. Bare når vi lykkes med begge deler kan vi snu skuta. Her er vi så frimodige å mene at Rødts Kraftplan utgitt i august 2023 er et skritt i rett retning. Her snakkes det ikke bare om mer og mer, men om prioriteringer, energisparing og sosial rettferdighet.

Vi vil på ingen måte påstå den løser alt, men den setter riktig kurs og inneholder viktige momenter som må være med i diskusjonen videre dersom vi skal løse de mest presserende utfordringene samfunnet nå står overfor.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Økonomi

Bankenes ansvar

Avsløringene i Dagens Næringsliv om hvilke renter bankene tilbyr på kontoer for de i samfunnet som har verge, og kontoer for depositum for de som befinner seg i leiemarkedet for bolig, viser at dette samfunnsansvaret er lite verdt for disse gruppene. Bankene er kyniske i sine vurderinger på renter på denne typen kontoer. Regjeringen må gjøre noe med dette. Og i den forbindelsen må det også tas et oppgjør med at bankene etter at rentene på innskuddskontoer gikk mot null, har latt brukskontoer bli stående på null i rente. Regjeringen må derfor komme med en regulering som setter et minimumsnivå for hva rentene på brukskontoer skal være sett hen til hva styringsrenten på ethvert tidspunkt er. Rødt må ta opp denne saken og arbeide for at et slikt reguleringsvedtak blir utredet og gjennomført.

Fredsprisen

Svar til Bye

«Hun er det motsatte av en verdig Fredsprisvinner,» konkluderer Latin-Amerika-forsker Vegard Bye om María Corina Machado i Klassekampen (22. oktober). Da er det avklart, og da står vi på samme side. Bye trekker fram presidentvalget i Venezuela 28. juli i fjor. Jeg hadde ikke plass til å gå inn på det.

Pengebruk

Offentlig armod? Nei – offentlig sløseri

I Klassekampen onsdag 22. oktober skriver Rune Skarstein at «Norge trenger en snuoperasjon mot offentlig armod og privat overflod». Jeg deler bekymringen, uenigheten ligger i diagnosen. Problemet er ikke «offentlig armod» – det er offentlig sløseri. I 2026 planlegger Norge å hente 579 milliarder kroner fra Oljefondet. Det er ikke småpenger. Det er en overføring fra vår felles fremtidskapital, pakket inn som «normalt» budsjettforbruk.