Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

En klimapolitikk som virker

Klassekampens «kraftsosialistiske» intervju med Espen Barth Eide 19. august har ført til en interessant debatt mellom Ekeland og Birkeland (SV) 25. august og Anders Breidlid 4. september. Vi er enige med de tre sistnevnte om mye. Klimapolitikken har fått relativt lite rom i valgkampen, på tross av (nok en) sommer full av klimarelaterte naturkatastrofer både her hjemme og globalt.

Ellers sindige forskere peker på at tiden er i ferd med å renne ut for å unngå alvorlige klimaendringer, samtidig som de fleste politikere aksepterer problemet, men tror det lar seg løse ved å bytte ut fossil energi med grønn energi. Samtidig peker de på løsninger som altfor ofte går ut over de som sliter mest (og forurenser minst) fra før.

Den dominerende fortellingen om «det grønne skiftet» handler om å bytte ut fossil med fornybar energi, og ellers fortsette som før. Det er en fantasi. Selv om det er bygd ut store mengder fornybar energi de siste tiårene har fossil energi utgjort cirka den samme prosentandelen av den globale energimiksen i mange tiår fordi energiforbruket har økt enda mye mer. FNs naturpanel, som dessverre er mindre kjent enn klimapanelet, har gitt klar beskjed om at planeten ikke tåler fortsatt økonomisk vekst. Når vi har en naturkrise i tillegg til klimakrisa, kan vi ikke løse klimaproblemer ved å bygge ned naturen.

En klimapolitikk som skal fungere, er helt nødt til å inkludere hele det økonomiske systemet i planleggingen, ellers vil vi ikke ha en sjanse til å få ned klimagassutslippene og redde planeten, og med det oss selv. Her synes vi Ekeland og Birkeland er litt for snevre når de ensidig fokuserer på karbonavgift til fordeling (selv om også vi er for det).

«Vi kan ikke gjøre vanlige industri­arbeidere til fiender av klima­kampen»

Et annet moment litt for mange glemmer i klimapolitikken, er derimot politikken. Her er vi ikke like pessimistiske som Breidlid, som mener den er årsaken til at ingen snakker om vekstproblematikk. På den annen side: det hjelper ikke å ha rett, om man ikke klarer å bygge politiske flertall bak politikken sin. Skal man få med folk må klimapolitikken oppleves rettferdig. Det er de som forurenser mest og forbruker mest som må ta den tyngste børen. Vi kan ikke ha en situasjon, slik vi altfor ofte har for eksempel med bompenger eller andre flate avgifter, som slår hardt for folk med dårlig råd men som ikke har noen påvirkning på utslippene til de som forurenser mest – de rikeste blant oss, som tar turer til New York i privatflyene sine med utslipp som får en vanlig norsk privatbilist til å rødme.

De som jobber i for eksempel oljenæringen og leverandørindustri må også sikres jobber når vi skal utvinne mindre olje etter hvert, og vi må bygge ny industri. Vi kan ikke gjøre vanlige industriarbeidere til fiender av klimakampen – da får den ikke flertall.

En klimapolitikk som virker må ha konkrete forslag til kutt i energibruk, og de grepene som foreslås må treffe sosialt. Bare når vi lykkes med begge deler kan vi snu skuta. Her er vi så frimodige å mene at Rødts Kraftplan utgitt i august 2023 er et skritt i rett retning. Her snakkes det ikke bare om mer og mer, men om prioriteringer, energisparing og sosial rettferdighet.

Vi vil på ingen måte påstå den løser alt, men den setter riktig kurs og inneholder viktige momenter som må være med i diskusjonen videre dersom vi skal løse de mest presserende utfordringene samfunnet nå står overfor.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Musikkritikk

Løft blikket, Eggen

I sitt svar til min tendens­sak om musikkritikk (Klasse­kampen 10. oktober), kommer Torgrim Eggen i skade for å tro at teksten min handler om ham og de magasinene han sjøl skreiv i som ung. Det må jeg dessverre avkrefte. Jeg koste meg stort med Eggens kritikklagesang (Klassekampen 13. september), og den er én av flere tekster jeg spiller ball med. Men hadde han lest min tekst med litt mer, kremt, åpenhet, ville han sett at den ikke fokuserer på norske musikkmagasiner. Heller motsatt: Den prøver å se utover og peke på lengre linjer i den vestlige popkritikken.

Nasjonalmuseet

Usaklig kritikk av israelsk kunstner

Fredag 10. februar dekket Klassekampen en sitt-ned-aksjon på Nasjonalmuseet, der kunstnere og Palestina-venner protesterte mot kunstverket «Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre)» laget av den israelske kunstneren Noa Eshkol i 1974. Nasjonalmuseet hengte opp teppet i mai i år, og siden det er laget av en israelsk kunstner er det mange som mener museet derfor tar parti med Israel i krigen på Gaza, og ikke med palestinerne som blir utslettet. Men ingen har tatt seg bryet med å beskrive og forklare hvorfor kunstverket er så dårlig. Kunstneren Victor Lind er bildets tydeligste kritiker. Han mener det handler om «at israelere er ofre for palestinsk terrorisme», at det «legitimerer krigsforbryterstaten Israels okkupasjon av Palestina.» I Aftenposten hevder styreleder i Norske billedkunstnere (NBK), Geir Egil Bergjord, at «verket skal minnes at tre palestinere angrep okkupanten Israel en gang i 1974.» Det er imidlertid ikke klart for meg hvordan Lind og Bergjord klarer å se disse tingene i selve kunstverket. Bildet er et lappeteppe i brunt, sort, grått og lilla, det er prikkete mønstre og blomstrete dekor.

Nasjonalgalleriet

Hva skjer på galleriet?

Da Nasjonalgalleriet ble nedlagt og samlingen i sin helhet flyttet til det nye museet på Vestbanen, var det ingen politiske planer for den videre bruken av bygningen. Med luftige ideer fra daværende kulturminister Trine Skei Grande om at bygget fortsatt skulle inneholde ett eller annet med kunst, ble Nasjonalgalleriet tilbudt publikums fantasi og ønskedrømmer, en prosess uten retning og substans. I flere år etter nedleggelsen var Nasjonalmuseet leietaker, og betalte Statsbygg for en bygning de ikke brukte. Deretter overtok Statsbygg ansvaret. Nasjonalgalleriet ble så overlatt til sin egen skjebne. Litt støy ble det i forbindelse med Nationaltheatrets vidløftige planer om underjordisk teater på Tullinløkka, inkludert Nasjonalgalleriet til bruk for garderober og andre publikums-fasiliteter. Forslaget ble til slutt avslått av regjeringen i vår.