I Klassekampen 19. august kritiserer Espen Barth Eide miljøbevegelsen for at motstanden mot vindkraft i naturen er for absolutt. Barth Eide mener vi må akseptere å bygge ned natur fordi den fossile krafta som skal fases ut må erstattes, men det er ingen mangel på energi! Atomkraftverket «der ute», det vil si sola, gir mer enn nok energi til et godt liv, men ikke til et system hvor noen kan fortsette å fly privatfly til hytta. Det er ikke nok energi og natur til å tilfredsstille et system som fyller en ørken med brukbare klær, et system hvor det ikke lønner seg og reparere. Hovedgrunnen til at reparasjoner ikke lønner seg, er at natur er gratis og energi er altfor billig.
Det økonomiske systemet, der natur er gratis og energi er billig, skaper økende forbruk og sløsing, Det er dette som driver Barth Eides iver etter å bygge ned natur og samiske beiteområder med såkalt grønn energi.
Vi bytter mobilen i gjennomsnitt hvert tredje år. Med nytt batteri kan gamle mobiler fungere helt fint, men nye bærbare og mobiler produseres nå slik at det skal være nærmest umulig å åpne dem og bytte deler. Offentlige krav til holdbarhet og design må sørge for at det lønner seg å oppgradere og reparere. Da må også energiprisene stige – og dermed alle andre priser. Dette er bare politisk mulig hvis en samtidig omfordeler inntekt slik at inntektsforskjellene minker. Derfor er karbonavgift til fordeling (KAF) helt avgjørende for at klimapolitikk skal få oppslutning. KAF er enkelt forklart at stigende avgift på alt fossilt kompenseres fullt ut til hver enkelt med et likt beløp rett på konto. Da vil (velstående) storforbrukere bare få kompensert litt av forbruket sitt, mens vanlige folk vil få kompensert mer enn forbruket. Vanlige folk må tjene på klimapolitikken. Ellers «jager» venstresida lavinntektsgruppene over til «billig bensin»-populister. Økologisk nødvendige prisøkninger må kobles mest mulig direkte med omfordeling, fordi økte priser er sosialt urettferdig.
Dagens strømstøtte er et grelt eksempel på det motsatte – ei ordning som både er sosialt urettferdig og samtidig heller ikke stimulerer til sparing. Dersom i stedet strømstøtta bygde på prinsippet om lik kompensasjon til alle husholdninger, ville en både redusere inntektsforskjellene, og samtidig stimulere alle til å spare. Med en høy og forutsigbar strømpris ville det både lønne seg å isolere huset og produsere egen kortreist energi med solceller og vertikalvindmøller på de tusen tak, og jordvarme i de tusen kjellere.
Det en ikke må gjøre er å subsidiere fornybar energi. Det fører til sløsing og anti-økologiske løsninger. Vindkraft i natur er et grelt eksempel. Den mest avgjørende formen for subsidiering er sjølsagt at vindkraftprofitørene ikke engang har blitt underlagt det skatteregimet som gjelder for vannkraft! Det sløses fortsatt med strøm, som ved flomlys på kjøpesentre og butikker, og milliarder av ledlys som helårs julepynt. Det betyr at strømmen er for billig. Elbiler er et annet skoleeksempel på subsidienes skadelige virkning. I stedet for å heve bensinprisen på en sosialt rettferdig måte med karbonavgift til fordeling, så subsidierte man kraftig nye elbiler. Det har ført til at Norge nå kanskje er det landet i verden som har de største og flotteste privatbilene. Og subsidiene har i høy grad gått til folk med solid økonomi. Uten karbonavgift gjenspeiles ikke klimaeffekten av batteriproduksjonen i elbilens og fossilbilens produksjonspris. Dermed lønner det seg med blytunge batterier i svære SUV-er.
Naturen er sterkt truet, først og fremst av nedbygging. Det skjer når vi bygger hytter, motorveier, vindturbiner og kraftlinjer i naturen. Dette kan skje, siden natur er gratis. Natur har jo ingen pris. Likevel kan vi bruke pris til å styre forbruket av natur. En svært høy pris på forbruk av natur, for eksempel en million kroner per kvadratmeter, ville stanse så godt som all motorveibygging. Samtidig er sjølsagt faren stor for at prisen på natur ville bli satt så lavt at den ikke vil ha noen effekt. Spørsmålet blir da: Hvordan kan vi få satt prisen høy nok?
Alle partier , også venstresida, er dessverre fortsatt grunnleggende tilhengere av vekst, den skal bare være «grønn». SV var tilhenger av Fosen-utbygginga, selv om Naturvernforbundet var mot. Talspersoner for SV lovpriser Bidens subsidiebonanza, og går inn for elektrifisering av sokkelen. Verken Hermstad, Bergstø eller Sneve Martinussen nevner KAF i helsides intervjuer i Klassekampen. Dette til tross for at både Rødt, MDG, SV og Naturvernforbundet går inn for KAF. Fortsatt er venstresida en del av problemet, og ikke av løsningen. For den må være både økologisk og sosialt rettferdig – altså økososialistisk.