Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattMiljø

Ministeren som aldri blir mett

I Klassekampen 19. august kritiserer Espen Barth Eide miljøbevegelsen for at motstanden mot vindkraft i naturen er for absolutt. Barth Eide mener vi må akseptere å bygge ned natur fordi den fossile krafta som skal fases ut må erstattes, men det er ingen mangel på energi! Atomkraftverket «der ute», det vil si sola, gir mer enn nok energi til et godt liv, men ikke til et system hvor noen kan fortsette å fly privatfly til hytta. Det er ikke nok energi og natur til å tilfredsstille et system som fyller en ørken med brukbare klær, et system hvor det ikke lønner seg og reparere. Hovedgrunnen til at reparasjoner ikke lønner seg, er at natur er gratis og energi er altfor billig.

Det økonomiske systemet, der natur er gratis og energi er billig, skaper økende forbruk og sløsing, Det er dette som driver Barth Eides iver etter å bygge ned natur og samiske beiteområder med såkalt grønn energi.

Vi bytter mobilen i gjennomsnitt hvert tredje år. Med nytt batteri kan gamle mobiler fungere helt fint, men nye bærbare og mobiler produseres nå slik at det skal være nærmest umulig å åpne dem og bytte deler. Offentlige krav til holdbarhet og design må sørge for at det lønner seg å oppgradere og reparere. Da må også energiprisene stige – og dermed alle andre priser. Dette er bare politisk mulig hvis en samtidig omfordeler inntekt slik at inntektsforskjellene minker. Derfor er karbonavgift til fordeling (KAF) helt avgjørende for at klimapolitikk skal få oppslutning. KAF er enkelt forklart at stigende avgift på alt fossilt kompenseres fullt ut til hver enkelt med et likt beløp rett på konto. Da vil (velstående) storforbrukere bare få kompensert litt av forbruket sitt, mens vanlige folk vil få kompensert mer enn forbruket. Vanlige folk må tjene på klimapolitikken. Ellers «jager» venstresida lavinntektsgruppene over til «billig bensin»-populister. Økologisk nødvendige prisøkninger må kobles mest mulig direkte med omfordeling, fordi økte priser er sosialt urettferdig.

«Fortsatt er venstresida en del av problemet»

Dagens strømstøtte er et grelt eksempel på det motsatte – ei ordning som både er sosialt urettferdig og samtidig heller ikke stimulerer til sparing. Dersom i stedet strømstøtta bygde på prinsippet om lik kompensasjon til alle husholdninger, ville en både redusere inntektsforskjellene, og samtidig stimulere alle til å spare. Med en høy og forutsigbar strømpris ville det både lønne seg å isolere huset og produsere egen kortreist energi med solceller og vertikalvindmøller på de tusen tak, og jordvarme i de tusen kjellere.

Det en ikke må gjøre er å subsidiere fornybar energi. Det fører til sløsing og anti-økologiske løsninger. Vindkraft i natur er et grelt eksempel. Den mest avgjørende formen for subsidiering er sjølsagt at vindkraftprofitørene ikke engang har blitt underlagt det skatteregimet som gjelder for vannkraft! Det sløses fortsatt med strøm, som ved flomlys på kjøpesentre og butikker, og milliarder av ledlys som helårs julepynt. Det betyr at strømmen er for billig. Elbiler er et annet skoleeksempel på subsidienes skadelige virkning. I stedet for å heve bensinprisen på en sosialt rettferdig måte med karbonavgift til fordeling, så subsidierte man kraftig nye elbiler. Det har ført til at Norge nå kanskje er det landet i verden som har de største og flotteste privatbilene. Og subsidiene har i høy grad gått til folk med solid økonomi. Uten karbonavgift gjenspeiles ikke klimaeffekten av batteriproduksjonen i elbilens og fossilbilens produksjonspris. Dermed lønner det seg med blytunge batterier i svære SUV-er.

Naturen er sterkt truet, først og fremst av nedbygging. Det skjer når vi bygger hytter, motorveier, vindturbiner og kraftlinjer i naturen. Dette kan skje, siden natur er gratis. Natur har jo ingen pris. Likevel kan vi bruke pris til å styre forbruket av natur. En svært høy pris på forbruk av natur, for eksempel en million kroner per kvadratmeter, ville stanse så godt som all motorveibygging. Samtidig er sjølsagt faren stor for at prisen på natur ville bli satt så lavt at den ikke vil ha noen effekt. Spørsmålet blir da: Hvordan kan vi få satt prisen høy nok?

Alle partier , også venstresida, er dessverre fortsatt grunnleggende tilhengere av vekst, den skal bare være «grønn». SV var tilhenger av Fosen-utbygginga, selv om Naturvernforbundet var mot. Talspersoner for SV lovpriser Bidens subsidiebonanza, og går inn for elektrifisering av sokkelen. Verken Hermstad, Bergstø eller Sneve Martinussen nevner KAF i helsides intervjuer i Klassekampen. Dette til tross for at både Rødt, MDG, SV og Naturvernforbundet går inn for KAF. Fortsatt er venstresida en del av problemet, og ikke av løsningen. For den må være både økologisk og sosialt rettferdig – altså økososialistisk.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Musikkritikk

Løft blikket, Eggen

I sitt svar til min tendens­sak om musikkritikk (Klasse­kampen 10. oktober), kommer Torgrim Eggen i skade for å tro at teksten min handler om ham og de magasinene han sjøl skreiv i som ung. Det må jeg dessverre avkrefte. Jeg koste meg stort med Eggens kritikklagesang (Klassekampen 13. september), og den er én av flere tekster jeg spiller ball med. Men hadde han lest min tekst med litt mer, kremt, åpenhet, ville han sett at den ikke fokuserer på norske musikkmagasiner. Heller motsatt: Den prøver å se utover og peke på lengre linjer i den vestlige popkritikken.

Nasjonalmuseet

Usaklig kritikk av israelsk kunstner

Fredag 10. februar dekket Klassekampen en sitt-ned-aksjon på Nasjonalmuseet, der kunstnere og Palestina-venner protesterte mot kunstverket «Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre)» laget av den israelske kunstneren Noa Eshkol i 1974. Nasjonalmuseet hengte opp teppet i mai i år, og siden det er laget av en israelsk kunstner er det mange som mener museet derfor tar parti med Israel i krigen på Gaza, og ikke med palestinerne som blir utslettet. Men ingen har tatt seg bryet med å beskrive og forklare hvorfor kunstverket er så dårlig. Kunstneren Victor Lind er bildets tydeligste kritiker. Han mener det handler om «at israelere er ofre for palestinsk terrorisme», at det «legitimerer krigsforbryterstaten Israels okkupasjon av Palestina.» I Aftenposten hevder styreleder i Norske billedkunstnere (NBK), Geir Egil Bergjord, at «verket skal minnes at tre palestinere angrep okkupanten Israel en gang i 1974.» Det er imidlertid ikke klart for meg hvordan Lind og Bergjord klarer å se disse tingene i selve kunstverket. Bildet er et lappeteppe i brunt, sort, grått og lilla, det er prikkete mønstre og blomstrete dekor.

Nasjonalgalleriet

Hva skjer på galleriet?

Da Nasjonalgalleriet ble nedlagt og samlingen i sin helhet flyttet til det nye museet på Vestbanen, var det ingen politiske planer for den videre bruken av bygningen. Med luftige ideer fra daværende kulturminister Trine Skei Grande om at bygget fortsatt skulle inneholde ett eller annet med kunst, ble Nasjonalgalleriet tilbudt publikums fantasi og ønskedrømmer, en prosess uten retning og substans. I flere år etter nedleggelsen var Nasjonalmuseet leietaker, og betalte Statsbygg for en bygning de ikke brukte. Deretter overtok Statsbygg ansvaret. Nasjonalgalleriet ble så overlatt til sin egen skjebne. Litt støy ble det i forbindelse med Nationaltheatrets vidløftige planer om underjordisk teater på Tullinløkka, inkludert Nasjonalgalleriet til bruk for garderober og andre publikums-fasiliteter. Forslaget ble til slutt avslått av regjeringen i vår.