Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattMiljø

Ministeren som aldri blir mett

I Klassekampen 19. august kritiserer Espen Barth Eide miljøbevegelsen for at motstanden mot vindkraft i naturen er for absolutt. Barth Eide mener vi må akseptere å bygge ned natur fordi den fossile krafta som skal fases ut må erstattes, men det er ingen mangel på energi! Atomkraftverket «der ute», det vil si sola, gir mer enn nok energi til et godt liv, men ikke til et system hvor noen kan fortsette å fly privatfly til hytta. Det er ikke nok energi og natur til å tilfredsstille et system som fyller en ørken med brukbare klær, et system hvor det ikke lønner seg og reparere. Hovedgrunnen til at reparasjoner ikke lønner seg, er at natur er gratis og energi er altfor billig.

Det økonomiske systemet, der natur er gratis og energi er billig, skaper økende forbruk og sløsing, Det er dette som driver Barth Eides iver etter å bygge ned natur og samiske beiteområder med såkalt grønn energi.

Vi bytter mobilen i gjennomsnitt hvert tredje år. Med nytt batteri kan gamle mobiler fungere helt fint, men nye bærbare og mobiler produseres nå slik at det skal være nærmest umulig å åpne dem og bytte deler. Offentlige krav til holdbarhet og design må sørge for at det lønner seg å oppgradere og reparere. Da må også energiprisene stige – og dermed alle andre priser. Dette er bare politisk mulig hvis en samtidig omfordeler inntekt slik at inntektsforskjellene minker. Derfor er karbonavgift til fordeling (KAF) helt avgjørende for at klimapolitikk skal få oppslutning. KAF er enkelt forklart at stigende avgift på alt fossilt kompenseres fullt ut til hver enkelt med et likt beløp rett på konto. Da vil (velstående) storforbrukere bare få kompensert litt av forbruket sitt, mens vanlige folk vil få kompensert mer enn forbruket. Vanlige folk må tjene på klimapolitikken. Ellers «jager» venstresida lavinntektsgruppene over til «billig bensin»-populister. Økologisk nødvendige prisøkninger må kobles mest mulig direkte med omfordeling, fordi økte priser er sosialt urettferdig.

«Fortsatt er venstresida en del av problemet»

Dagens strømstøtte er et grelt eksempel på det motsatte – ei ordning som både er sosialt urettferdig og samtidig heller ikke stimulerer til sparing. Dersom i stedet strømstøtta bygde på prinsippet om lik kompensasjon til alle husholdninger, ville en både redusere inntektsforskjellene, og samtidig stimulere alle til å spare. Med en høy og forutsigbar strømpris ville det både lønne seg å isolere huset og produsere egen kortreist energi med solceller og vertikalvindmøller på de tusen tak, og jordvarme i de tusen kjellere.

Det en ikke må gjøre er å subsidiere fornybar energi. Det fører til sløsing og anti-økologiske løsninger. Vindkraft i natur er et grelt eksempel. Den mest avgjørende formen for subsidiering er sjølsagt at vindkraftprofitørene ikke engang har blitt underlagt det skatteregimet som gjelder for vannkraft! Det sløses fortsatt med strøm, som ved flomlys på kjøpesentre og butikker, og milliarder av ledlys som helårs julepynt. Det betyr at strømmen er for billig. Elbiler er et annet skoleeksempel på subsidienes skadelige virkning. I stedet for å heve bensinprisen på en sosialt rettferdig måte med karbonavgift til fordeling, så subsidierte man kraftig nye elbiler. Det har ført til at Norge nå kanskje er det landet i verden som har de største og flotteste privatbilene. Og subsidiene har i høy grad gått til folk med solid økonomi. Uten karbonavgift gjenspeiles ikke klimaeffekten av batteriproduksjonen i elbilens og fossilbilens produksjonspris. Dermed lønner det seg med blytunge batterier i svære SUV-er.

Naturen er sterkt truet, først og fremst av nedbygging. Det skjer når vi bygger hytter, motorveier, vindturbiner og kraftlinjer i naturen. Dette kan skje, siden natur er gratis. Natur har jo ingen pris. Likevel kan vi bruke pris til å styre forbruket av natur. En svært høy pris på forbruk av natur, for eksempel en million kroner per kvadratmeter, ville stanse så godt som all motorveibygging. Samtidig er sjølsagt faren stor for at prisen på natur ville bli satt så lavt at den ikke vil ha noen effekt. Spørsmålet blir da: Hvordan kan vi få satt prisen høy nok?

Alle partier , også venstresida, er dessverre fortsatt grunnleggende tilhengere av vekst, den skal bare være «grønn». SV var tilhenger av Fosen-utbygginga, selv om Naturvernforbundet var mot. Talspersoner for SV lovpriser Bidens subsidiebonanza, og går inn for elektrifisering av sokkelen. Verken Hermstad, Bergstø eller Sneve Martinussen nevner KAF i helsides intervjuer i Klassekampen. Dette til tross for at både Rødt, MDG, SV og Naturvernforbundet går inn for KAF. Fortsatt er venstresida en del av problemet, og ikke av løsningen. For den må være både økologisk og sosialt rettferdig – altså økososialistisk.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Historie

Historien gjentar seg

For cirka 2000 år tilbake beskrev historikeren Tacitus det romerske angrepet på Britannica på følgende måte: «De plyndrer, de stjeler og de slakter, dette kaller de falskt for et imperium, og der de skaper en ødemark kaller de det fred». Beskrivelsen er meget lett å overføre til dagen Ukraina/Gaza.

Botanikk

Parkjuks og grønt­fan­teri

Partiet Venstre vil satse åtti millioner kroner på parker i Oslo, og treffer om lag femti år utenfor blink med tiltak som ligner grønnvasking. Hvorfor er det ingen i Oslos parkadministrasjon som sier ifra? Kanskje fordi den ikke finnes? «Jeg er stolt av at vi legger fram tidenes grønneste Oslo-budsjett», sier byråd for samferdsel og miljø, Venstres Marit Vea til Aftenposten 24. september, enten i suveren forakt over hvilke satsinger som dannet grunnlag for den unike grønne hovedstaden vår, eller ganske enkelt fordi verken hun eller de fleste andre som huserer Rådhuset, forstår hva de har arvet fra sine forgjengere. Som våre forfedre og -mødre betalte for. Det hadde holdt å lese Store Norske leksikon om Oslos første bygartner, den umåtelig visjonære Marius Røhne, som fikk overbevist den nesten like umåtelig steile arkitekten og Oslos sentrale byplanlegger Harald Hals om at de beste byplaner skjer i samarbeid med grønne fagfolk. Kort fortalt: Oslo kommune ansatte i 1916 Marius Røhne som byens første bygartner. Han svarte med å levere en samlet parkplan for hele byen.

Israel og palestina

SV, svik og vingling

Folkemordet i Palestina er satt på pause. Palestinerne var blitt så svekket at det ikke lenger var nødvendig. For SV var det nok til at de i realiteten forlot kravet om å trekke Oljefondet ut av israelske selskap som er involvert i forbrytelser på Gazastripen og Vestbredden. Da de snudde og gikk i forhandlinger med regjeringa om statsbudsjettet, var det et klart løftebrudd. Resten blir bare ord. For makta bak kravet er borte. Pausen i folkemordet kan vare dager, men trolig ikke uker. Hvis da ikke Israel blir styrket i sine fullstendig urimelige ambisjoner. Det sionistiske regimet vil uansett fortsette sin apartheidpolitikk i alle okkuperte områder.