Det er ingen tvil om hva som var soundtracket til Sovjetunionens sammenbrudd. ‘Wind of change’, hvor den politiske tidsånden ble fanget i noen udødelige strofer puddelrock på Scorpions monsterhit fra 1991. Det er likevel ikke den Torbjørn Røe Isaksen trekker fram når han skal finne musikk til fortellingen om sin ungdoms politiske vekkelse. Han husker best den sveitsiske jubelrapperen DJ Bobos ‘Somebody Dance With Me’, lyden av det sorgløse 1990-tallet.
Og det er tiden etter det store paradigmeskiftet ved murens fall Røe Isaksens nye bok, «Ingen tror på nåtiden», handler om – tiden fra vår generasjons ungdomstid på 90-tallet til i dag. «Vår tid vil, tror jeg, bli sett som overgangen fra én periode til en annen». Han skriver for å forsøke å forstå hva overgangen innebærer.
Interessant nok snakker Røe Isaksens bok også til meg. Det er påfallende hvor mange av våre bekymringer som er de samme. Han, som har brukt livet så langt til å elske den nyliberale globaliseringen. Og jeg som har brukt mitt til å kjempe mot vesentlige sider av den.
Røe Isaksen beskriver seg som en 89-er, dypt preget av det historiske øyeblikket i årene etter murens fall. USAs makt var ubestridt, stadig flere land ble demokratiske, stadig flere markeder ble sluppet «fri» og Francis Fukuyama erklærte at historien var slutt. 89-erne var overbevist om at globaliseringen ville skape en bedre verden for alle og at politikkens rolle var å gjøre seg liten nok til at markedets urkraft fikk gå sin seiersgang gjennom historien: «I kjølvannet av den vestlige verdens seier ble 90-tallets fremste kjennetegn en type liberal utviklingsoptimisme. Verden gikk framover. Ja, ikke bare det, den måtte gå framover».
Et tideverv, en vending i historien fra en epoke til en annen, skjer gradvis. Vår trang til å dele tiden inn slik er selvsagt grovt forenklende. Likevel gir det mening å snakke om tidsånd, om tenkemåter som er typiske for bestemte perioder. De gjenspeiler maktforholdene i samfunnet. Når store geopolitiske, teknologiske eller sosiale omveltninger skjer, endres også vilkårene for vår tenkning. Vinden snur.
89-ernes ideologi slo ikke bare gjennom i Unge Høyre. Nyliberalismen (et begrep forfatteren ikke bruker, men jeg mener er mest presist) har preget nesten alt i tre-fire tiår. Den var nærmest allmektig. Ikke på den brutale måten, som gjør andre ideer ulovlige. Men på den mer sofistikerte, som gjør dem umulige.
Selv var jeg i dyp opposisjon til tidsånden som inspirerte Røe Isaksen. I miljøene jeg tilhørte gjorde vi opprør mot selve ideen om at alt gikk så bra, vi opplevde det som knugende ensretting. Vi var ikke 89-ere, men 99-ere. Vårt store øyeblikk kom i Seattle 30. november 1999. Den dagen stoppet tusener av demonstranter, i en broket allianse av teamsters and turtles, ministerkonferansen til WTO. I noen korte år tilførte denne nye bevegelsen venstresiden sårt tiltrengt energi og idékraft, til den kulminerte i de enorme protestene mot Irak-krigen og ebbet ut da krigen ikke lot seg stoppe. Bevegelsens parole var i seg selv frigjørende for oss: En annen verden er mulig.
Disse årene er viet god plass i boken, og forfatteren beskriver seg selv som en slags aktivist på motsatt side. Det angrer han ikke på, men reflekterer likevel kritisk over 89-ernes tro på at økonomien nærmest var en egen sfære utenfor politikken: «Vi sa at kapitalisme var frihet. De sa at kapitalisme var makt. Det siste er egentlig mer treffende».
Nå er framtidsoptimisten Røe Isaksen avløst av en mer pessimistisk utgave. Han ser en systematisk ideologisk utfordring fra Kina, en ny modell for velstand og diktatur i kombinasjon. Han frykter flere kriger. Han erkjenner at 89-erne ikke så de mange som tapte på globaliseringen, særlig de delene av arbeiderklassen som mistet både trygghet og status. Og han bekymrer seg for at identitetspolitikk vil lamme demokratiene. Ikke identitetspolitikk i den smale forståelsen mange bruker, kun knyttet til venstreradikal «wokeness». I stedet er han opptatt av hvordan hele den politiske debatten, «turboladet» gjennom sosiale medier, gjøres om til et «spørsmål om hvem du er, og ikke om hva du mener».
Det er vel her vi kan finne hverandre. Både de som savner 89-ernes gullalder, og vi som savner alternativet som ikke kom. Ingen av oss liker det vi fikk: Krisetiden, med sitt cluster av økonomiske problemer, krig, autoritære trusler og miljøsammenbrudd.
«Ingen tror på nåtiden» er forfriskende lesning, ledig og kunnskapsrikt om brennende spørsmål. Jeg sitter likevel igjen med en stor innvending.
Forfatterens konvertering fra politiker til journalist er merkbar, boken gir få svar på hva Røe Isaksen mener må skje. «Om noe mener jeg politikken må tenke gjennom mye på nytt», skriver han. Et slikt gigantisk understatement blir for meg et antiklimaks, det ville styrket boken om den bidro mer til den nytenkningen. Særlig er det avgjørende at høyresidens intellektuelle, og Torbjørn Røe Isaksen er en av dens fremste i Norge, diskuterer hva den demokratiske høyresiden skal gjøre for å stanse utglidingen mot det autoritære. Den amerikanske statsviteren Robert Kagan er nevnt som en av inspirasjonskildene for boken. Han var en av de første til å advare om at trumpismen kunne bringe fascisme til USA. Røe Isaksen skriver mye om Trump, og misliker ham åpenbart dypt, men virker mer redd for at han skal svekke Nato enn at han skal drepe demokratiet.
Lenge trodde mange at høyrepopulismen ville være et slags vern mot framveksten av mer ekstreme alternativer. Etter stormen på kongressen har vi sett at den like gjerne kan være et glidemiddel for fascismen. Om ikke anstendige konservative diskuterer hvordan de skal hindre at høyresiden i deler av Vesten overtas av slike krefter, er det ikke bare deres problem, men alles.
En kan ikke bare gi seg over til pessimismen. Da blir vi tatt av vinden.
I en populær podkast antydes det at CIA skrev teksten til ‘Wind of Change’. Teorien er for artig til å undersøkes nærmere. DJ Bobo skrev uansett tekstene sine selv. Han har blitt 55 og tynn i håret, men er på turné for fulle hus denne sommeren. Alt er ikke over.