Når jeg åpner døra inn til ærverdige Gimle Kino på Frogner, i ærend av å se Greta Gerwigs ekstremt mye omtalte Barbie-film, forventer jeg ikke annet innenfor dørene enn det som har møtt meg mange ganger før: Synet av stilige par og små vennegrupper som sitter på barkrakker og snakker lavt mens de nipper til vinglass eller kaffe. «Unnskyld meg!» smiler en munter kvinne med rosa cowboyhatt idet hun smetter forbi meg. Det er i det øyeblikket jeg retter blikket innover i lokalet og brått blir stående som en slags forvirret Obstfelder: Foran meg myldrer det av folk i rosa. Rosa jeansjakker. Rosa briller. Rosa capser, rosa kjoler, rosa hår, rosa boots. Når kinofølget kommer, nikker jeg megetsigende mot det rosa mylderet: «Sjekk antrekkene!». «Du går jo i rosa du og», repliserer min venn. Jeg stirrer perpleks ned på kjolen min. Oi. Ganske riktig. Jeg har faktisk på meg en kort kjole med store rosa blomster som jeg ikke har brukt på årevis. Hvorfor akkurat i dag? Det slår meg at jeg i det siste har begynt å lure på om ikke rosa egentlig er en ganske fresht og en muligens sterkt undervurdert farge. Jeg har også kjent på en nesten uimotståelig trang til å se nettopp denne Barbie-filmen: Tenk å oppleve filmens real-size versjoner av Barbies drømmehus fra 90-tallet (som jeg hadde absolutt null interesse for som liten), ville ikke det være fantastisk? For ikke å snakke om Ryan Goslings etter sigende Oscar-verdige tolkning av rollen som Barbies beundrende side-kick Ken? «Noe sier meg at Barbie-filmen har hatt en over gjennomsnittet vellykket markedsføringskampanje», mumler jeg på vei inn i kinosalen.
Ideen til en spillefilm om Barbie kom først fra kvinnen som etter hvert ble filmens hovedrolleinnehaver, Margot Robbie. «Som filmprodusent så jeg et enormt potensial i Barbie som merkevare», uttalte Robbie nylig i et intervju med Vanity Fair. «Det er vel kun Coca-Cola som er mer kjent enn Barbie globalt.» Robbies produksjonsselskap, LuckyChap, pitchet ideen til leketøysfirmaet Mattel i 2018. På det tidspunktet hadde ikke LuckyChap noe konkret konsept i tankene. «Men vi ønsket selvfølgelig å hedre den 60-årige historien Barbie har», understreket Robbie til magasinet. Men hvilken historie er egentlig det?
Fortellingen om Barbie startet på 1950-tallet, med det som etter alle solemerker var et plagiat. Opphavskvinnen Ruth Handler – som nylig hadde startet dukkehusmøbel-firmaet Mattel sammen med mannen sin – var på ferie i Sveits da datteren hennes fikk øye på en plastdukke som forestilte en slank, voksen kvinne med yppige former. Dukken var en Bild-Lilly – en tredimensjonal pin-up dukke laget av polystyren, produsert av leketøysfirmaet Greiner & Hausser på oppdrag fra det tyske mediekonsernet Alex Springer. Dukken var et spinoff-produkt av en populær tegneseriestripe som ble lansert med første utgave av den høyrevridde Springer-avisa Bild-Zeitung i 1952. Tegneren Reinhard Beuthien hadde fått i oppgave å komme opp med et konsept som kunne bli avisas signatur-tegneserie. Resultatet var ei stripe om en ung, sexy kvinne med høy, blond hestehale som sa veldig dumme ting. Fordi Bild-Lilly karakteren ble så populær blant mannlige lesere, ble dukken produsert som en slags merchandise – til å ha for eksempel på dashbordet i bilen. Hun solgte så godt at Greiner & Hausser etter hvert begynte å produsere separate antrekk til henne. Det var da barn fikk øynene opp for dukken – de betraktet Bild-Lilly som en slags tredimensjonal papirdukke.
Handler kjøpte med seg flere Bild-Lilly -dukker hjem til USA, og den aller første Barbien Mattel lanserte, ble produsert med Bild-Lilly som prototyp. Selv om Barbie – slik hun så ut i 1959 – var laget av det mykere materialet vinylplast og blant annet manglet brystvortene som Bild-Lilly hadde, er de to dukkene nesten til forveksling like. I USA ble hun raskt en enorm suksess, og dermed gikk det som det måtte gå: Greiner & Hausser saksøkte Mattel i 1961. I 1964 inngikk imidlertid de to partene forlik, og Mattel fikk kjøpe rettighetene til Bild-Lilly , noe som i ettertid fremstår som en stor tabbe fra G&Hs side: Ved å si fra seg rettighetene, sa de i realiteten fra seg definisjonsmakta over historien om Barbies tilblivelse. Senere saksøkte selskapet Mattel i flere omganger, men uten rettighetene til sitt opprinnelige produkt, var de sjanseløse.
Helt siden Barbie ble lansert har både dukken og Mattels historie vært full av skandaler og problematiske paradokser. I 1955 ansatte Handler den tidligere våpeningeniøren Jack Ryan som sin leketøysdesigner. Fordi ekteparet var naive nok til å tilby Ryan en avtale som garanterte ham 1,5 prosent av salgsfortjenesten, tjente Ryan seg styrtrik på Barbie. I tiårene som fulgte knivet Jack Ryan og Ruth Handler kontinuerlig om hvem av dem som var Barbies egentlige opphavsperson (de hadde visst begge glemt at det strengt tatt ikke var noen av dem). Etter hvert la Ryan mesteparten av energien sin i kokainmisbruk og frivole fester i sin pompøse mansion i Bel Air, hvor han hver helg var å finne med armen rundt en ny, ung Barbie look-alike. Ruth Handler, på sin side, ble siktet og dømt for alvorlig skatteunndragelse i 1978. På dette tidspunktet hadde imidlertid Mattel luktet at en skandale var på vei, og Ruth og Elliot Handler var allerede skviset ut av hele imperiet.
Men det er selvsagt ikke denne historien som fortelles i Greta Gerwigs Barbie-film. Der dukker Ruth Handler opp som en varm og klok gudmor-skikkelse. Filmen kommenterer noen av prikkene på Mattels rulleblad, men den problematiserer dem ikke. Margot Robbie har uttalt til en rekke medier at hun aldri hadde trodd at Mattel ville akseptere Gerwigs manus. Dermed skaper hun en fortelling om at manuset er originalt, uredd og feministisk hardtslående. I virkeligheten har Gerwig løst oppgaven til det beste for alle involverte – inkludert Mattel. Filmen er en passelig smart og satirisk metafilm om kjønnsroller som får leketøysprodusenten til å fremstå selvbevisst og dagsaktuell. Med Barbie-filmen har Mattel økt sin demografiske appell radikalt, uten å behøve å ta noe oppgjør med noe som helst. Gerwigs regi har gitt merkevaren noe Mattel aldri har klart å generere på egen hånd: kulturell kapital.
For øyeblikket er «Barbie» verdens mest sette film, og det er en smule ironisk at det ble akkurat «Barbie» som skulle lede den første kvinnelige regissøren mot åpningshelgs-rekorder. Alle synes nå at Barbie er hot shit, fra Chanel til koffertprodusenten Béis, Burger King, Crocs og Superga. Mattel har inngått over hundre kommersielle samarbeid i forbindelse med lanseringen, Robbie har tjent 12,5 millioner dollar, Gerwig kan spasere videre til nye regioppdrag med blockbuster-budsjetter, og Gosling har skapt «Kenergy» (noe ingen vet helt hva er, men i mellomtiden kan i hvert fall menn kjøpe hettegensere med påskriften «I am Kenough»).
Veien videre? Mattel har hyret inn Lena Dunham til å regissere Polly Pocket, med Lily Collins i hovedrollen. Vi får kanskje være glade for at filmer om leker ser ut til å være unntaket hvor kvinnelige Hollywood-regissører faktisk får benytte seg av de virkelig store budsjettene. Og jeg? Vel, jeg har i hvert fall bestemt meg for å ta det litt rolig med Fuchsia.