Som aktiv lydbokbrukar gjennom mange år, er det godt å lese i Klassekampen 23. juni at NFFO-leiar Arne Vestbø slår eit slag for sakprosa i denne forma. Eit presist og godt slag mot forleggjarane er det også. Dei gjer det for enkelt for seg med krim og seriebøker, og med annan skjønnlitteratur gjerrig utposjonert, så det ikkje skal sjå for ille ut. Og kjendisbiografiar fyller godt opp i sakprosahylla. Medievitar Terje Colbjørnsen ser ut til å vere einig, men legg til at «den mest avanserte skjønnlitteraturen [ikke] nødvendigvis fungerer på øret».
Det kan hende, men det kjem ut viktig og velskriven populærvitskapeleg litteratur, som hadde trengt det løftet som lydboka kunne gi dei. Eit lite utval kjem som lydbok, men skal forlaga ha håp om verkeleg å nå sakprosa-interesserte med lydboka, må blant anna noko heilt konkret på plass, nemleg fot- og sluttnotar og litteraturlister.
Ta eit par døme på norsk sakprosa eg har lytta til i det siste: biografien om Georg Johannesen av Alfred Fidjestøl og «Et land på fire hjul – Hvordan bilen erobret Norge» av Ulrik Eriksen. Begge papirbøkene har viktige notar og litteraturlister, biografien i tillegg eit personnamnregister, men ingenting av dette er det spor av i lydbøkene. Det er teknisk muleg å få til dette. NLB, Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek, har det med i alle innlesingane sine for folk med ulike lesevanskar. Kvifor ikkje i det minste ha eit PS til slutt om at slikt ligg på nettet?
Det finst også skjønnlitteratur med viktige tillegg som manglar i lydbøkene, til dømes Tom Egeland sin spenningsserie om arkeologen Bjørn Beltø. I kvar av papirbøkene har han fleire sider om kva som er fakta og kva som er oppdikta, men ikkje i lydbøkene. I vår falske-fakta-tid er dette uforståeleg.