Sara Hegna Hammer

#fff

#000

Ahmed Umar

I sin hule hånd

I Valparaíso – en chilensk havneby med rett under 300.000 innbyggere, vandrer 25.000 eierløse hunder rundt i gatene. Man kan fort se for seg aggressive, rabiessyke kjøtere som lurer bak hvert hjørne, men faktisk er løshundene Valparaísos stolthet – innbyggerne gir dem mat, vann og skygge for sola. Eller, som Marie Bovo: følger etter dem for å se byen gjennom deres øyne.

Marie Bovo: «La luz o la sombra»

Løshundenes blikk på byen

Det er noen svimlende tall å holde orden på her. Kort fortalt har det gått 50 år siden Elisabeth Haarr (f. 1945) hadde sin første separatutstilling på dette stedet, og da var ikke Marianne Hurum (f. 1978) født en gang. Det sier litt om hva det legges opp til her: Heller uventede greier. Duoen har tidligere outet sitt samarbeidsprosjekt i den merkelige NRK-serien om kunstnere som møter sine forbilder, kalt «Kunstnerliv» – og det var faktisk ikke den verste episoden.

«Haarr & Hurum»

Jobben må jo gjøres

Her kommer en gåte: Hva kom først, museet eller maleriet? Det høres enkelt ut: Rommene med høyt under taket og dårlig akustikk må jo være skapt til å inneholde mesterverker som både i størrelse og innhold overgår små mennesker og vanlige hus.

«Dana Schutz: ­Between Us»

Lukta av berørings­angst

Sørlandets Kunstmuseum har for lengst stengt dørene, og etterfølgeren, Kunstsilo, støter på stadig nye skjær i sjøen. Etter flere utsettelser er åpningsåret for tida 2024. Mens institusjonen venter på nye lokaler, har den laget «Hvem eier morgendagen? Politisk kunst fra Tangen-samlingen» for sin politiserte samtid og sendt utstillingen på sørlandsturné.

«Hvem eier morgendagen? Politisk kunst fra Tangen-samlingen»

Radikal rapport

Det er egentlig ingenting ved Ahmed Umars (f. 1988) tankevekkende utstilling på Kunstnernes Hus som innbyr til tabloide overskrifter. Verkslisten åpner likevel for titler som «kunstner lager skulptur av vaskebjørnpenis» og «stiller ut vennens nyrestein».

Forbløffende jevnlig skjer det at to utstillinger som i utgangspunktet ikke ser ut til å komme fra samme planet, danner mystiske forbindelseslinjer når de finner sted ved siden av hverandre. I dette tilfellet, med utstillingene til Per Stian Monsås og Laura-Ann Morrison på Kjøpmanngata Ung Kunst (K-U-K), kan det være så enkelt som at fargen svart er fellesnevner, men jeg tror egentlig det stikker dypere.

Laura-Ann Morrison

Faktisk mørketid

Tillit. Ordet leder tankene til Einar Gerhardsens bokklassiker «Tillitsmannen» og verdier det norske sosialdemokratiet setter høyt. Det er dessuten et såkalt palindrom: Meningen blir den samme uansett i hvilken ende man begynner å lese det.

Lars ­Ramberg:

Kunstnerisk tekstblokk

Den som venter på noe godt, venter som kjent ikke forgjeves – ei heller en kunstnerorganisasjon på let etter lokaler. Etter ni år på midlertidige tilholdssteder, kunne Unge kunstneres samfund (UKS) i midten av januar åpne dørene i Keysers gate i Oslo – og for et sted!

«Åpne systemer»

Ingen tid for hvile

Nei, jeg vet, det nytter ikke å komme drassende med hjemmesnekrede ismer. Det er kontraproduktivt i vår tid, hvor det referansetunge er standard og overbelastning det normale. Det blir stadig vanskeligere å trekke trådene bakover, til tross for at svært lite blir til av seg selv.

Espen Kvålsvoll:

Nær ved å gi deg en på trynet

Det er ikke all verdens tid igjen for å få sett denne perlen av en utstilling, lengst inn i kulvertene i underetasjen på Kjøpmanngata Ung Kunst (K. U. K) i Trondheim – så for guds skyld, sleng i deg en kopp kaffe og ta med ungene. Selv om jeg har en følelse av at dette før eller siden vil ende opp i et museums permanente samlingsutstilling, kan det jo være det ikke skjer med det første.

«Diorama»

Det er virkelig spøkelser her

I den internasjonale kunsthistorien har ingen toalettfasiliteter vært gjenstand for mer oppmerksomhet enn urinalet Marcel Duchamp snudde på hodet og kalte «Fontaine» i 1917. Men her til lands seiler pissoaret nederst i Stensparken i Oslo opp som en konkurrent. Ikke bare er det omdreiningspunkt for Børre Sæthres prisbelønte utstilling «The Sound of the Atom Splitting», som vises på Kode i Bergen i sommer – det er også ramma for en bemerkelsesverdig lysinstallasjon av Per Barclay.

Per Barclay:

En runde til

Det begynner bokstavelig talt med et smell. Det første publikum møter, er en overveldende skapning kjennetegnet av illevarslende lyder, bilder og bevegelser. Fra et lysende «hode» fylt av ledninger og dekorert med mobiltelefoner med bilder på strekker to armlignende objekter seg ut. I forlengelsen av dem befinner en knokkelarm og en enda skumlere knokkelhånd seg. Under sistnevnte står en bolle med vann og en slange i, som det ryker av.

«Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling»

Buddha med knokkelarm

De som følger med har for lengst konkludert med at Kunsthall Trondheim så til de grader har en agenda rettet mot vår vedtatte forståelse av økologi, kjønn, spiritualitet og alt det andre som fører tilbake til oss selv og hva slags beist et menneske egentlig kan forventes å være. Med et program som gjentatte ganger har rokket ved konvensjonene, har kunsthallen skapt sine egne konvensjoner.

Sissel M. Bergh, Carolina Caycedo Elin Már Øyen Vister:

Tråkker i vått, myrlendt gress

Nær kanten av den mørke, gedigne sokkelen balanserer tidsriktig nok en liten nisse. På en annen side står en påkledd kanin med en vogn bak seg, også den figuren hentet fra kitschens frodige univers. Mellom dem troner en opplyst, fjell-lignende formasjon av harpiks i en serie farger – med en glassklokke over seg.

Mike Kelley:

Arkitektur på flaske

Arne Ekelands kunstnerskap er kunsthistorie, og har vært det en god stund allerede. I verk laget fra 1936 fram til kunstnerens død kjenner man fort lukta av forrige århundre og kan mimre over konsekvensene av modernismen: Ismene dugger tett på ruta her. Men det står som kjent ikke i veien for samtidig relevans, og det er tydelig at grepene hans er blitt kanalisert inn i verkene til blant annet Håkon Bleken og Sverre Bjertnes. Men namedropping gir ingen mening her, for nedslagsfeltet til Ekeland er nemlig litt som Edvard Munchs: Alle aktive norske bildekunstnere – i hvert fall de som maler – har et forhold til dem begge, med mindre de med vilje lever svært isolert, har fasttelefon, og aldri har lært seg å lese. Vi har i så fall heller aldri hørt om dem (men det betyr ikke at de ikke finnes).

Arne Ekeland

Retrospektiv fra framtida

Fortsatt minnes jeg «Forest of my Eye», den norske kunstneren Tiril Hasselknippes (f. 1984) utstilling i Oslo tidlig i 2019, med særlig glede: I Kunstnerforbundets på alle måter klassiske overlyssal hadde hun plassert en serie søylelignende betongskulpturer – i rytmisk skiftende høyde – i to grupper som sammen utgjorde noe i nærheten av en sirkel midt i rommet. «Forest of my Eye», som den sjeldent visuelt appellerende installasjonen het, ble med rette kjøpt inn av Nasjonalmuseet.

Tiril Hasselknippe:

Fra bue til bue

Innsiden av Biblioteca dei Girolamini i Napoli er så rik på bilder at øyet ikke aner hvor det skal sette inn kreftene: et gigantisk takmaleri, runde, blålige portretter under de øvre vinduene, hyller fulle av bokrygger som danner geometriske komposisjoner, byster og dekorerte vaser på sokler og skap spredt utover gulvet. Dét er i seg selv et bilde: et digert mønster av linjer og sirkler.

Candida Höfer

Høykulturens innramming

Et hotell er sjeldent et ideelt visningsrom for kunst, men for øyeblikket er altså Britannia hotell i Trondheim det eneste stedet man kan se verkene Niklas Blindh. Så får det heller være at jeg mener å se tvillingsøstrene fra «Ondskapens hotell» i enden av hver korridor – noe jeg tror er en effekt av den visuelle larmen han skaper.

Niklas Blindh

Rudolfevangeliet

Det var kanskje på tide at noen røsket litt tak i Henri Matisse. I en samtidskunstkontekst hvor det slett ikke er uvanlig å sitere og resirkulere diverse ismer fra 1900-tallet, har han vært merkelig fraværende. Det til tross for at betydningen verkene hans har hatt for kunsten, er på linje med den The Velvet Underground har hatt for rockemusikken; Det er spor og merker etter gubben overalt – både bevisst og ubevisst plassert. Oftest ubevisst, vil jeg tro, siden jeg så sjelden hører navnet nevnt utenfor kunsthistoriske rammer. Det er derfor passende at nettopp Magne Furuholmen har tatt utgangspunkt i Matisses siste arbeider: gammel og kreftsyk nektet han å gi seg, men klippet ut former i farget papir han arrangerte – liggende i senga.