Kommentar
Erlik ulik
For alle oss som har barn i Oslo og bruker mye av fritida vår på Oslo-fotballen, har det vært interessant å følge VGs artikkelserie denne våren – om barnefotballens klasseskiller. «Oslo: Den delte fotballbyen» setter fingeren på noe som har vært veldig synlig veldig lenge: vestkanten drar fra østkanten, fordi private penger spyttes inn i vest og fordi Oslo kommune og fotballklubbene ikke er i stand til å tilby noe tilsvarende i øst.
Moderne fotball har sine røtter i 1800-tallets Nord-England, i industriområder som strekker seg fra Sheffield, via Manchester, til havna i Liverpool. Og som de fleste vet, var fotball lenge arbeiderklassens idrett, med en eksplosjonsartet popularitetsvekst på 1960-tallet, parallelt med et annet nordengelsk arbeiderklassefenomen: det moderne rockebandet med to gitarer, bass og trommer, modellert etter fire fabelaktige Liverpool-fyrer som kollektivt gikk under navnet The Beatles.
«The working class can’t afford it: the shocking truth about the money bands make on tour» var tittelen på en artikkel i avisa The Guardian forrige torsdag. I den mye delte saken til Daniel Dylan Wray eksponeres en fullstendig skakkjørt liveøkonomi, der selv halvstore band som spiller utsolgte konserter for opp mot tusen publikummere går i minus. Ja, selv ikke festivaljobbene synes å gi tilstrekkelig inntjening i denne «cost-of-touring crisis», noe som svir ekstra for band som allerede sliter med å tjene penger på innspilt musikk.
Resultatet? Kun allerede bemidlede musikere kan fortsette å vie tida si til musikk – eller i hvert fall til det bandlivet som har stått så sterkt i Storbritannia siden «She Loves You».
I Guardian-saken ropes det etter offentlig støtte, sånne støtteordninger som vi har i Norge og som sørger for at hjulene holdes i gang. Men såpass usikkert som livemarkedet er nå om dagen, virker også vår modell skjør.
Eirik Blegeberg