Bjørn Ivar Fyksen

#fff

#000

Det starter med at blodet renner. Carrie er 16 år, hun står i dusjen på skolen etter gymtimen da hun – som den siste i klassen – får sin første menstruasjon. Og takket være en ekstrempuritansk oppvekst med en fanatisk kristen mor vet hun ikke hva det 

. De andre tenåringsjentene peker og ler – en mur av latter fylt av avsky, forakt og forferdelse; Carrie er fra før klassens hoggestabbe. Hun får panikk, hyler; klassevenninnene – et misvisende ord i sammenhengen – begynner å rope og 

 bind og tamponger på henne der hun står naken og livredd, blødende fra skrittet.

Nå i april er det 50 år siden Stephen King romandebutert med nettopp «Carrie». I «On Writing» (2000) – som er dels memoarer og dels en bok om skrivehåndverket – forteller han om hvordan han begynte å skrive om Carrie mens han jobbet som engelsklærer og spedde på med en vaskerijobb i sommerferiene for å fø to små barn sammen med kona: Egentlig var planen å sende fortellingen til et herremagasin, men da kunne den ikke være særlig lang, fordi man «måtte sette av godt med plass til bildene av cheerleadere som på en eller annen måte hadde greid å glemme truse – det var på grunn av dem menn egentlig kjøpte bladene». I hvert fall kjøpte de dem ikke for lange beskrivelser av traumatiske menstruasjonserfaringer. I stedet ble det en hel bok, antatt av et forlag for en moderat sum.

Historien forteller noe om det kulturelle kretsløpet King springer ut fra, men det er også en erkeamerikansk fortelling om 

 som fra trange kår kjemper seg fram mot dundrende suksess. For pocketrettighetene fikk han nemlig 30 årslønner som lærer, og etter det har King vært rik som et troll, som svenskene sier. King har salgstall som av nålevende forfattere bare blir slått av J.K. Rowling, Danielle Steel og kanskje et par til, og han er svært produktiv: På femti år har han utgitt et åttitall bøker, og i tillegg er fortellingene hans blitt filmatisert over en lav sko: «The Shining» (‘Ondskapens hotell’), «Misery», «It», «Christine» og mange, mange flere – «Carrie» hele tre ganger. Når filmkritikere skal kåre tidenes beste film, har «Citizen Kane» en tendens til å havne på toppen, men ved publikumsavstemninger er det like gjerne «The Shawshank Redemption» som stikker av med seieren, og den er selvsagt bygd på en novelle av King. Stephen King – 

, som fansen liker å kalle ham – har ganske enkelt vært helt sentral i vår amerikanskorienterte populærkultur i et halvt århundre.

Når det gjelder «Carrie» spesifikt, er det nærliggende å tro at renomméet er knyttet til Brian De Palmas spektakulære filmatisering fra 1976. Bildet av Carrie, i Sissy Spaceks skinnmagre skikkelse, som søkkvåt av blod skrider stiv som et spøkelse ut fra skoleballet mens den pyntede gymsalen står i flammer rundt henne, er vanskelig å glemme. Likevel er åpningsscenen enda mer slående. Med kamera på slep antar scenen et annet preg enn i romanen; kameraet tar seg god tid, nærmest kjæler med de avkledde ungjentene i sakte film – ja, mens dampen står. Det vellystige kamerablikket gjør menstruasjonsblodet desto mer sjokkerende da det renner nedover lårene hennes, men det er nesten utenkelig at scenen kunne ha blitt filmet på denne måten i dag. Det finnes to nyere filmatiseringer av «Carrie», fra henholdsvis 2002 og 2013, og der har dusjscenene fått et langt mer nøkternt og ikke-erotisk preg, og er heller ikke det filmene åpner med. 2013-versjonen har imidlertid lagt til et nytt og fryktinngytende element: En av jentene filmer den nakne, vettskremte Carrie med mobilkamera. Som det heter mot slutten av Kings foreløpig siste roman, «Holly» fra i høst: «

Fra åpningen slår «Carrie» en bue til romanens klimaks, fra blodet i dusjen til blodbadet på skoleballet: Som en askepott får skolens evige mobbeoffer tilsynelatende lov til å skinne én kveld, da skolens mest populære gutt inviterer Carrie som følge og de blir kåret til ballets konge og dronning. Lykken er imidlertid kortvarig, for jentegjengens verste bølle har planlagt et grusomt siste stikk, og oppe på scenen blir Carrie dynket i to fulle bøtter med griseblod. Og hele skolen ler rått av henne.

Det er da Carrie tar i bruk evnen som leseren vet at hun har: Hun kan bevege fysiske objekter ved kun tankens kraft. Nå får de andre smake hennes vrede. Ved ren viljestyrke stenger hun alle nødutganger, slår på gymsalens sprinkleranlegg og kortslutter slik det elektriske anlegget og antenner en brann. På vei hjemover senere får hun strømledninger til å falle ned, en gasstank eksploderer, hele boligstrøk brenner; hun jevner nærmest hele småbyen med jorden.

Hvordan skal man lese dette? Som en allegorisk framstilling av pubertetens og den undertrykte kvinnelige seksualitetens iboende eksplosjonsfare? Til en jubileumsutgave av «Carrie» har Margaret Atwood skrevet et forord som nylig ble publisert i The New York Times Book Review, og der skriver hun at kvinnelige romanfigurer med overnaturlige krefter later til å sprette fram i tider da kvinners rettigheter står høyt på dagsordenen: «Carrie» ble skrevet på tidlig 1970-tall, parallelt med feminismens andre bølge.

La oss gjøre det til en generell regel: Ikke skriv om covid.

Horror i småbyen

Bak velstelte hekker i «Suburbia» rakner den amerikanske drømmen.

Er det noen som husker åpningen av David Lynchs film «Blue Velvet» (1986)? Vi møter kritthvite stakittgjerder som rammer inn en trygg middelklassehverdag med glade barn, blomster og trær under evigblå himmel. Plutselig får en eldre mann et anfall og segner om, før kamerablikket så forsvinner ned i den velpleide plenen og zoomer inn på et yrende bol av biller og kryp.

Du slette tid, som Forstads-Amerika har fått gjennomgå i kunsten og populærkulturen. Fra romaner som Richard Yates «Revolutionary Road» (1961) til komiske tv-serier som «Desperate Housewives» (2004–2012) har amerikanske 

 blitt kritisert, latterliggjort og framstilt som både rugekasse og hvilehjem for det konforme, kjedelige og livsfornektende, det overfladiske, småborgerlige og trangsynte.

Det finnes virkelig et utall bøker og filmer med slike innfallsvinkler, og ikke minst har 

-sjangeren i Hollywood-film siden 70-tallet antydet at det ligger noe guffent og illevarslende og ulmer bak forstedenes velfriserte hekker. Blant de nyere tilskuddene til sjangeren er filmen «Get Out» (2017), der kilden til skrekk er den hvite middelklassens følelse av berettigelse på svartes bekostning. Man kunne gjerne lagt til 

 blant de lite flatterende karakteristikkene brukt om forstedene over.

Det kan være sunt å riste litt i disse populærkulturelle framstillingene; det er jo gjennom dem de fleste nordmenn stort sett kjenner Forstads-USA. Mange av oss har på et eller annet tidspunkt tatt turen over Atlanteren, men forstedene er det sjelden man oppsøker som turist. Det er imidlertid der amerikanerne holder til: I 2020 var 170 millioner bosatt i forsteder; det utgjør mer enn halvparten av befolkningen.

Det var derfor litt befriende da en kommentar i danske Weekendavisen nylig slo fast at filmen «American Beauty» (1999) hadde holdt seg dårlig, tjuefem år etter at den sanket inn Oscar-statuetter og kritikerros 

. Hovedpersonens opprør mot det konvensjonelle forstadslivet ble den gang tolket som heroisk; i dag framstår omfavnelsen hans av hasj og frigjort sex bare som selvsentrert hippieindividualisme, var skribentens dom.

For – vi skal ikke glemme at det er grunner til at amerikanere helt siden andre verdenskrig har trukket mot forstedene: Der har de håpet på å skape seg et bedre liv. I stedet for 

gode skoler, et grunnlag for en karrierevei for barna

. Den ferske boka «Disillusioned. Five Families and the Unraveling of America’s Suburbs» av journalisten Benjamin Herold dokumenterer at det ganske visst ligger problemer og ulmer i de amerikanske forstedene, men at konformitet ikke er det største av dem. Herold er ikke interessert i populærkulturens karikaturer, men med et bredt tilfang av intervjuer og skriftlige kilder som utgangspunkt zoomer han inn på fem ulike familier for å belyse det mylderet av motsetningsfylte og vanskjøttede lokalsamfunn som utgjør et Forstads-Amerika han mener er i ferd med å rakne. Skolesystemet er navet i framstillingen, men 

 er ikke en uvesentlig del av problembeskrivelsen.

Forstedene er nemlig ikke så blendahvite og anglosaksiske som Hollywood har lært oss til å tro. Andelen svarte, latinamerikanske, asiatiske og 

 – fire viktige kategorier i USAs forbløffende finmaskede fiksering på rase og etnisitet – nærmer seg halvparten. Forstedene 

 imidlertid i stor grad hvite, men mange steder er de hvite nesten borte, for som det heter i en nedslående aforisme Herold siterer: «I Amerika refererer ‘integrasjon’ til den forsvinnende korte perioden fra den første svarte familien flytter inn i et nabolag, til den siste hvite familien forlater det.»

Når ett sted er utarmet, flytter man videre.

Skyer over Suburbia

Litteraturkritiker i Klassekampen

Forfatter Eirik Ingebrigtsen synes i et debattinnlegg 2. april at jeg i siste nummer av Bokmagasinet var infam i min kommentar til debatten om litterær kvalitet og forvaltning av stipendmidler. Jeg regner med at han sikter til vurderingen av de tekstlige kvalitetene på blant annet hans første debattinnlegg, og ja, jeg er litt slem, men 

 kan ikke være en tom besvergelse. Den litterære kvalitetens riddere må holdes ansvarlige: De bør vise at de kan skrive.

Jeg ser ikke «skrivekunstforsøket» i hans opprinnelige innlegg, skriver Ingebrigtsen. Jo da, jeg 

 forsøket, men jeg anerkjenner det ikke. Én ting er at den vasete bildebruken som skrivekunst betraktet er ubehjelpelig, en annen at den ikke har noe i et debattinnlegg å gjøre, der målet er å overbevise. Klare tanker i et klart språk, dét ville her ha vært en kvalitet. Såpass sjangerforståelse bør man kunne forvente av en som har skrivekunst som yrke.

Ingebrigtsens nye innlegg glassklart, og når han ikke synes det gjør noe «at språk og tankar kring stipendtematikken ikkje nødvendigvis når ut til det brede lag», så synes jeg han er litt vel komfortabel i rollen som kunstnerisk elitist. Han bør ikke glemme at stipendene vi snakker om, finansieres av de brede lag over skatteseddelen. Det 

 være lurt å anstrenge seg litt når støttemidlene skal forsvares offentlig.

For eksempel: Når 67 av 69 mottakere ved siste stipendtildeling er medlemmer av Den norske Forfatterforening (DNF), og kun én er kjent medlem av Forfatterforbundet (FF), så må det forklares, ikke tulles innforstått med, slik Ingebrigtsen gjør. Det burde egentlig ikke være så vanskelig, siden DNF i motsetning til FF kan vise til offentlige medlemslister med hundrevis på hundrevis av erfarne og kvalitetsvurderte forfattere med flere bokutgivelser bak seg. FF later til å mene at statlige stipender er en slags velferdsgoder for forfattere, men det stemmer ikke: De er til for litteraturen. Støttemidlene har aldri vært tenkt å skulle fordeles jevnt og rettferdig blant alle som skriver eller ønsker å skrive. De skal stimulere til at kvalitetslitteratur skapes på vårt lille språk, og DNFs medlemmer har vist at de kan skrive: Det er ganske enkelt statistisk sannsynlig at flest verdige stipendsøkere vil befinne seg i DNFs medlemsmasse. Dette greier imidlertid ikke DNF helt å formidle – eller de tror det er selvinnlysende – og språkflokene fra deres selvutnevnte representant Ingebrigtsen er ikke til hjelp.

hopper på sin side FFs Jan Ove Ekeberg over hele kvalitetsspørsmålet: I tråd med forbundets argumentasjon for øvrig handler striden for ham om forfatternes goder, ikke om litteratur. Stipendtildelingene er for ham et rent demokratisk spørsmål; alle forfattere «er like mye verdt». Der er vi enige, men alle forfattere skriver altså ikke like god litteratur.

Likevel er jeg langt på vei enig med Ekeberg i at det er dumt med denne organisatoriske splittelsen av forfatterstanden. Mitt forslag – som er langt fra originalt, men som ingen har vedtatt – er at vi får en forening der alle som har utgitt en bok som er blitt omfattet av innkjøpsordningen, kan være med. Det ville åpnet for de fleste forfattere, men samtidig begrenset «forfatter»-betegnelsen til dem som faktisk har utgitt en skikkelig bok. Det ville ha hatt et element av kvalitetsvurdering og hvilt på en av de viktigste bærebjelkene i det litterære systemet. Jeg håper en slik samling av forfatterne vil finne sted før DNF selvdestruerer og kvalitetsbegrepet fordufter fullstendig.

 av respekt for polemikken som sjanger, gjerne få parere to av Ekebergs retoriske stikk, selv om i hvert fall det første er noe de brede lag av lesere antagelig vil blåse en lang marsj i:

1) Ekeberg antyder at jeg «sliter med å sette infinitivsmerke» korrekt (med henvisning til min formulering om forfattere som «ikke kan skrive»). Det er tilsynelatende språklig skarpsynt, men er han nå så helt sikker på at infinitivsmerke er påkrevd etter modale hjelpeverb?

2) Nei, jeg mener ikke at folkeskikk og skrivekunst nødvendigvis henger sammen, og Ekebergs eksempel, Knut Hamsun, er godt. Jeg mener derimot at folkeskikk og personlige egenskaper kan henge sammen med evnen til å vurdere hvilke kollegaer som bør tildeles stipend. Hamsun var en fenomenal forfatter, men at han skulle ha fått innflytelse over stipendmidlene, er en fryktelig tanke. Heldigvis vil valgkomiteen i en framtidig sammenslått forening ha mange muligheter til å unngå bøllene når stipendutvalget skal settes sammen.

Ja, jeg er litt slem, men kvalitet kan ikke være en tom besvergelse

Litteraturen er det viktige, ikke forfatterne

Det er liksom en glans rundt forfatterstanden; fra dem forventer vi klokskap, høykultur og språklig fynd. Vinterens forfatterspetakkel viser at den forventningen er grunnløs.

Jeg snakker selvsagt om forvaltningen av Statens kunstnerstipend for skjønnlitterære forfattere. Hittil har stipendkomiteen utgått fra Den norske forfatterforening (DnF); nå vil også den relativt ferske konkurrenten Forfatterforbundet (FF) ha sitt å si. DnF mener imidlertid at deres medlemmer er best kvalifisert for oppgaven, siden foreningen har kvalitetskrav for å bli medlem, noe FF ikke har.

Det er synd at forfatterne er splittet i to foreninger som delvis kjemper mot hverandre, og DnFs årsmøte åpnet nylig for å sondere muligheten for å slå seg sammen med FF. De lempet i tillegg litt på opptakskravet: Før måtte du ha utgitt to bøker, én av dem av «litterær kvalitet» – nå bare én, men fortsatt av litterær kvalitet. Kan FF leve med det? Kvalitet kan da ikke være så gærent? Når stipendene siden skal forvaltes, er det uansett et krav fra myndighetene at litterær kvalitet skal ligge til grunn. Skal forfatterne fortsatt gjøre disse kvalitetsvurderingene selv, må de imidlertid skjerpe seg litt.

 og dannelse har nemlig falmet. Ta en grunnleggende form for dannelse som alminnelig folkeskikk. Her strever for eksempel FFs Anne Holt. Hennes opptreden på NRKs Debatten 13. februar var en oppvisning i hersketeknikker: avbrytelser, aggresjon og insinuasjoner. For eksempel skapte hun inntrykk av at DnF holder krimforfattere utenfor og mener at de ikke har litterær vurderingsevne – vel vitende om at lederen for DnFs stipendkomité på det tidspunktet var krimforfatter Chris Tvedt, og at DnF organiserer mange i samme sjanger. Verre er det likevel når hun og tidligere FF-leder Jan Ove Ekeberg jazzer på Facebook og latterliggjør en politianmeldt drapstrussel mot tidligere DnF-leder Heidi Marie Kriznik, slik VG beskrev 28. februar. Skal virkelig bøllene fra ungdomsskolen avgjøre hvilke kollegaer som får stipend?

Dessverre gjør heller ikke DnF-medlemmene noen god figur i debatten. Først kom et forfatteropprop som av alle andre enn de 72 underskriverne ble tolket som uttrykk for elitisme og jåleri. Og ja, den overstadige tonen tydet på at det var ført i pennen av noen uten kontroll over de litterære virkemidlene.

Så har det gått slag i slag, med et par foreløpige bunnpunkter her i avisen. 15. februar hadde forfatter Ole Robert Sunde et heller aparte innlegg på trykk, helt uten logisk sammenheng:

Det vi frykter er et fall i kvalitet. Vår forening er en kunstforening og når vi roper høyt så er det ikke for å miste privilegiene. Vi kan få stipend på 300.000, mens gjennomsnittsinntekten i Norge er på over 700.000 kroner i året. Hvor mange av medlemmene i FF vil nøye seg med 300.000 i året? Det er forstemmende at Holt og Brekke ikke fatter dette, for det er her skoen trykker; det er mange flotte typer i FF, men jeg vet ikke om de er forfattere.

Hvor ble skrivekunsten av? Kvalitetsfallet har åpenbart inntruffet.

 fulgte Sundes kollega Eirik Ingebrigtsen opp med et nytt, nesten uleselig bidrag. Formuleringer som «Forfattaroppropet i vinter dolkar ikkje skrivekunstens forsøk eller utgangspunkt i ryggen, men er ein ropert med støttehjul inn til kulturpolitikarane våre» gjør vondt for et lesende menneske. Eller hva med «eit slags søkt Robin Hood utan underbukser på-angrep»? Skal litterær kvalitet virkelig vurderes av folk som har så store vanskeligheter med å uttrykke seg skriftlig?