Historien om det norske oljeeventyret, slik oljeforsker Helge Ryggvik forteller den, er historien om et arbeidsomt, protestantisk folk som på et heldig tidspunkt fikk en gave fra oven, eller rettere sagt fra havbunnen, som frikoblet det arbeidsomme folkets inntekter helt fra arbeidsinnsatsen. Protestantisk arbeidsetikk kombinert med en aristokratisk inntektsstrøm får Ryggvik til å gi nordmenn diagnosen «kollektiv schizofreni».

Ryggvik er aktuell med boka «Til siste dråpe», hvor han utfordrer solskinnshistoriene fra alskens Arbeiderparti-veteraner, Statoil-topper og NRK-dokumentarer, og skifter fokuset over på oljeindustriens realpolitikk.

- Med boka ønsker jeg å systematisere det som for mange er fragmenterte enkeltepisoder. Det man hører er at Discover Petroleum plutselig blir beskyldt for korrupsjon i Peru, Statoil plutselig byr på oljefelt i Irak og at Lofoten og Vesterålen plutselig må åpnes for oljeleting. Jeg vil forklare de underliggende drivkreftene som binder disse tingene sammen, sier han.

Grunnrenten

Det sentrale begrepet for Ryggvik, er grunnrente. Grunnrente er de klassiske økonomene Adam Smith og David Ricardos ord på ekstrainntekter man kan få av å eie en viktig ressurs. Smith og Ricardo viser begge til norske skogeiere, som på 1700-tallet kunne mangedoble sine priser og inntekter når byggeaktiviteten steg i resten av Europa, uten at de måtte investere eller jobbe mer. Dette var en absurd, føydal skatt på resten av samfunnet, mente samfunnsøkonomiens grunnleggere.

Ryggvik trekker parallellen til det sorte gull:

- Kjernen i kapitalismen er at man investerer og innoverer. Så kommer noen og kopierer teknikkene dine, sånn at prisen og profitten faller. Oljen fungerer ikke slik: Her handler det om å eie og kontrollere ressurser, og hente ut grunnrente simpelthen i kraft av eierskapet, sier han.

Slik Ryggvik ser det, er historien om Statoil, oljeskattene og Oljefondet en del av det store, sosialdemokratiske forsøket om å overføre mest mulig av grunnrenten til folket.

Krigen om konsesjonene

I det norske konsesjonssystemet er alle naturressurser på norsk grunn i utgangspunktet eid av folket og administrert av politikerne på Stortinget. Private selskaper kan bli tildelt en tidsbegrenset rett til å drive for eksempel et oljefelt, men kan aldri eie selve feltet.

Slik Ryggvik skriver den, er også oljeeventyret historien om hvordan Statoils oppgave gikk fra å drive norske oljefelt til folkets beste, til å hanke inn størst mulig grunnrente fra verdens mest konfliktfylte områder.

- Statoil er oljeeventyrets Frankenstein, og er nå i en veldig vanskelig situasjon. På nittitallet ble de misfornøyd med utvinningsmulighetene på norsk sokkel, og søkte til utlandet for å kunne utvide der, sier Ryggvik.

Søker utenlandsk

Han viser til at muligheten til å utvide internasjonalt var sentral i retorikken bak både delprivatiseringen i 2001 og fusjonen med Hydro i 2007.

- Så viser det seg at kampen om oljen i utlandet har blitt mer politisk og mer militær, og Statoil får problemer. De søker om konsesjoner i blant annet Irak og Iran, men finner fort ut de mangler de politiske relasjonene som trengs, og at selv gigantfeltene blir dyre å drive. Derfor går de tilbake til å satse på norsk sokkel, hvor de har fortrinnene og kompetansen, hevder Ryggvik.

Dermed ligger alt til rette for at statens eget oljeselskap skal legge press på myndighetene om å gi konsesjoner i hittil vernede områder, blant annet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Den sittende rødgrønne regjeringen har åpnet Lofoten og Vesterålen for oljeleting og slått rekord i antall utdelte konsesjoner.

- Vi har med andre ord fått et økonomisk og sosialt sjikt som er desperate etter grunnrente fra oljen, og som vil gjøre alt de kan for å presse myndighetene, sier oljeforskeren.

Mandag slo Dagbladet opp Ryggviks henvisning til British Petroleums (BP) anslag om at Norges påviste oljereserver bare vil vare 8,8 år til med dagens tempo. I august meldte oljeimportørenes organisasjon Det internasjonale energibyrået (IEA) til The Independent at den globale oljeproduksjonen sannsynligvis vil nå toppen om bare ti år, dobbelt så raskt som man tidligere har antatt.

Ryggvik viser til middelalderen, da aristokratiet bygde sin makt på å hente ut grunnrente fra jordbruket.

- Den eneste måten å utvide økonomien på da, var å erobre nytt land. Mitt poeng er at det er det er nettopp dette den internasjonale jakten på olje handler om. Når kampen om den siste oljedråpen hardner til, faller vi tilbake til det gamle, politiske mønsteret, hvor erobring og kamp om jurisdiksjon står i fokus.

Geopolitisk posisjonering

Ryggvik har særlig festet seg ved uttalelsene Erik Haugane, administrerende direktør i lete- og utbyggingsselskapet Det Norske Oljeselskap, ga til Stavanger Aftenblad i forbindelse med oljemessen ONS 2008 i august i fjor. Haugane forlangte utdeling av konsesjoner i den vernede Svalbardboksen, og hevdet overfor Aftenbladet at forholdet til Russland var det eneste hinderet.

Ryggvik mener eksempelet illustrerer hvorfor oljen ikke er som andre næringer, i og med at den har enorm, geopolitisk betydning.

- Tenk hva som hadde skjedd om myndighetene i august 2008 hadde hørt på Haugane og åpnet Svalbard! Det ville i så fall skjedd mens Russland var midt i invasjonen av Georgia, en konflikt som delvis handlet om oljeledningen fra Aserbajdsjan som vestlige selskaper har plassert i Georgia for å omgå Russland. Dersom for eksempel USA i tillegg hadde støttet norsk oljeutvinning på Svalbard, ville man virkelig vekket bjørnen, sier Ryggvik.

Han minner om at Russland de siste årene har blitt langt mer selvhevdende, nettopp på grunn av rikdommen fra grunnrente på olje. Mange satte kaffen i halsen jula 2007, da det russiske hangarskipet Admiral Kuznetsov brått dukket opp like ved StatoilHydros oljeplattformer i Trollfeltet.

- Vi er en del av det verdenspolitiske spillet, og oljen gjør oss mye mer sårbare, sier Ryggvik, og viser til de norske oljeselskapenes iver etter å etablere seg i konfliktfylte områder.

- Tier i hjel debatten

Mens Ryggviks bok løfter fram oljenæringens særegne, politiske økonomi, er forfatteren selv oppgitt over hvor lite oljeselskapenes veivalg diskuteres i norsk offentlighet. Han lengter tilbake til 70-tallet, da debatten raste mellom de tunge, utenlandske selskapene og norske interesser, og til 80-tallet, da Hydro utfordret Statoils dominans og dermed løftet fram debatten om oljesektorens rolle.

- Det har vært en debatt om klima og miljø, for der har man hatt en aktiv miljøbevegelse. Det synes jeg er veldig bra, men de store fusjonene og utenlandssatsingene kommer gjerne helt overraskende, og følges ikke opp i offentligheten, sier Ryggvik.

Farlige oljemygger

Han er spesielt oppgitt over mikroselskapenes rolle, de såkalte «oljemyggene».

- Oljemyggene har sammen med Oljedirektoratet og øvrige myndigheter satt i gang en spekulasjonsbonanza på sokkelen. Når de store selskapene som StatoilHydro konsentrerer seg om grunnrenten fra de største oljefeltene, skaper det et økonomisk rom for de små til å etablere seg i de mindre lukrative feltene, sier Ryggvik.

- Når Statoil og Hydro så fikk grønt lys til å fusjonere seg, fikk oljemyggene så det politiske rommet de trengte. Når norsk oljevirksomhet baserer seg på konkurranse om konsesjonene, blir det jo problematisk at det bare er ett, stort oljeselskap, legger han til.

Ryggvik er oppgitt over blant andre Dagens Næringslivs promotering av oljemyggene som innovative og fleksible, og mener virksomheten deres er og blir spekulativ.

- Får å få tilgang til blokker hvor det kan finnes oljefelt, må selskapet ha godkjenning fra myndighetene. Når ryktet går om at den og den oljemyggen kan bli godkjent, eller kan finne olje i blokken sin, drives aksjekursen i været. Det er det oljemygginvestorene tjener penger på, selve konsesjonen selger de ofte videre rett før selve utvinningen skal starte, sier Ryggvik.

- La Statoil drive vindkraft

Ryggvik fnyser av blant andre statsminister Jens Stoltenbergs forsikringer om at det lureste for Norge er å pumpe opp oljen raskest mulig, og trygge verdiene på verdens aksjemarkeder.

- Da har man ikke oversikt over oljens politiske økonomi. Oljen trenger annen industrivirksomhet til side. For å ta vindkraft som et eksempel: Når oljeprisen stiger, stiger også kraftprisen, og vindkraft blir lønnsomt. Men oljen har i mellomtiden blitt mye mer lønnsomt, på grunn av økt grunnrente. Hvem skal bygge ut vindkraft da? Motsatt: Når oljeprisen faller, faller også kraftprisene, og vindkraft når ikke engang break-even, sier han.

Ryggvik mener bare Statoil og Statkraft sitter på kapitalen og kompetansen som kreves for å bygge ut alternativ energi i Norge. Derfor foreslår han å skille ut en del av Statoil og gi det i oppgave å bygge ut vindkraft på vegne av staten, og samtidig bruke deler av oljefondet til investeringene.