- Ingen erfaringer fra noe land tyder på at kjønnskvotering hjelper for å få fram flere kvinnelige filmskapere.

Det sier Thomas Stenderup, som er dekan ved filmskolen i Lillehammer. Dansken har ved tidligere anledninger uttrykt at han er skeptisk til kjønnskvotering som virkemiddel for å få flere kvinner til filmbransjen, og mener at søkertallene til filmskolen viser at man må begynne langt tidligere om man skal sørge for å fange opp kvinnelige regitalenter.

- Det er langt flere mannlige enn kvinnelige søkere til filmskolen, og det tyder på at rekrutteringsarbeidet bør starte langt tidligere. Jeg tror det er tiltak som den kulturelle skolesekken som kan vekke unge jenters filminteresse og gjøre dem til gode regissører. Ikke kvotering i voksen alder, sier han.

Politisk trykk

Stenderup mener også at erfaringer fra Danmark tilsier at kvotering er overflødig.

- I dag dominerer kvinner dansk film, som toneangivende regissører og produsenter. Det er ingen grunn til at det ikke skal kunne skje i Norge også. Vi ser allerede nå at det vokser fram gode norske kvinnelige filmskapere. Anne Sewitsky fikk for eksempel nylig Norges første pris på Sundance-festivalen. Men dette er noe som må komme av seg selv og gjennom arbeid med ungdom, det hjelper ikke at ministre prøver å presse gjennom en gitt kjønnsfordeling, sier han, og presiserer at alle er enige om at bransjen trenger en bedre kjønnsfordeling - spørsmålet er bare hvordan det skal gjøres.

- Tror du at kvinnelige regissører i Norge når gjennom med dårligere prosjekter enn menn?

- Nei, slik opplever jeg det ikke. Men jeg tror at i en viss forstand ble Nikolaj Frobenius offer for et politisk trykk da han ga prosjektstøtte til «Pax», det sier han jo selv.

«Fake»

Og selv om Stenderup ikke vil uttale seg om den konkrete saken - altså hva angår kvaliteten på «Pax», mener dekanen at Frobenius har rett i det som var hans andre poeng i kritikken av tilblivelsen av «Pax»: konsulentens rolle i arbeidet fra manus til ferdig film.

- Jeg er langt på vei enig med Nikolaj. I Danmark er en konsulent for det første forpliktet til å følge prosjektet han støtter. For det andre er det dét prosjektet som får støtte, som skal produseres. At det er slik, har ingen ting med kunstnerisk integritet å gjøre. Enhver kan søke med det prosjektet han vil, og så er det opp til konsulenten å si ja eller nei. Alternativet er jo at filmskaperne lager andre filmer enn de søker prosjektmidler til, og det er fake.

Som følge av denne praksisen, bruker danskene langt mer midler på prosjektutvikling enn det som er vanlig i Norge. I Danmark er det ikke uvanlig å måtte lage en pilotscene og avholde casting før konsulenten gir sitt endelige ja eller nei.

- Men er det ikke slik at dere i Danmark har flere private selskaper som finansierer film, slik at en mindre del av dansk film finansieres via deres statlige filminstitutt enn det som er vanlig i Norge?

- Jo, det er en forskjell. Fortsatt kommer brorparten av finansieringen fra filminstituttet. Men vi har også en ordning med to nasjonale TV-selskaper som er forpliktet til å investere i film, som gjør at det går mer penger fra TV til film i Danmark enn i Norge.

- Kan det føre til en byråkratisering av kunsten om konsulenten skal være mer sentral i utviklingen av filmen?

- Trenger staten

- Faren ligger der. På den andre siden må vi erkjenne at vi lever i så små filmområder at det er vanskelig å lage film uten noen form for statlig innblanding, og det innebærer i seg selv en form for prosess. Men disse prosessene kan også føre til at prosjektene blir bedre, fordi kunstneren er nødt til å avklare mye mer på forhånd før han lager filmen. Denne profesjonaliseringen har hatt stor betydning for utviklingen av dansk film. Og dette har altså ingen ting med kunstnerisk integritet å gjøre.

- Men er det ikke slik i kunstneriske prosesser at det ofte dukker opp ting som gjør at ting må endres på?

- Selvsagt er det slik. Men det er forskjell på dét og på å lage en helt annen film enn den man har søkt penger til. Manus ligger til grunn for filmen, og regissørens oppgave er å tolke det - for et manus kan som kjent leses på mange måter. Men forskjellen fra manus til ferdig film blir mindre når man har en utviklingsprosess hvor det tidligere klargjøres hvordan manus skal gestaltes. Det oppstår alltid praktiske eller økonomiske omstendigheter som gjør at noe må endres, men manus må jo være gjenkjennelig.

- Har norske filmkonsulenter for liten påvirkningskraft på filmene de støtter?

- Jeg tror ikke det Frobenius beskriver skjer så ofte. De fleste filmskapere har nok reelle samtaler med konsulenten underveis. Samspill med en konsulent som har lang erfaring, kommer også prosjektet til gode. Men om det er slik at regissøren kutter all kontakt etter å ha fått «ja» til finansieringen, har vi et problem.