KRITISK: - Feminismen har ingen forklaring på hvorfor ressurssterke kvinner i Vesten fremdeles velger 60 år gamle menn, mener historiker Nils Rune Langeland. Foto: Janne Lindgren |
Kjønnsforskerne har fått hard medfart i sommerens debatter. Ikke driver de med ordentlig forskning, og ikke stiller de relevante spørsmål, skal vi tro kritikerne. Kritikerne er, med hederlige unntak, menn. Og de har latt seg irritere. Grundig. Hva er det med kjønnsforskningen som får meningssterke menn til å se rødt?
- Jeg tror den mest ekstreme kjønnsforskningen tøyer grensene for hva det er mulig å drive med, og fremdeles kalle det forskning. Det er der kritikken og forakten kommer inn, sier Pål Veiden, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo.
- Hva mener du med ekstrem?
- Styrken i kritikk og spydigheter kommer av at det skjuler seg mye sludder i den delen av forskningen som baserer seg på diskursanalyser og kvalitative data, sier han.
I tillegg mener han kjønnsforskningen er politisert, og at forskernes politiske grunnsyn er for ensidig.
- Hvorfor er det flest menn som kritiserer?
- Kjønnsforskningen har vært en karrierevei for kvinner, og kvinner har mest å tape på at mer å tape på å kritisere.
- Men akademia har tradisjonelt vært en karrierevei for menn, bør det da provosere at noen fag har større andel kvinner?
- Logikken bak har vært at akademia generelt ikke har vært kjønnet, selv om det har vært kjønnede strukturer, sier han.
- Så det handler ikke om at kjønnsforskerne pirker der det gjør vondt, i vår forståelse av oss selv som kjønn og i ubehagelige maktstrukturer?
- Psykologer, reklamefolk og romanforfattere pirker i identiteten vår på en langt mer intelligent måte enn kjønnsforskerne. det der er bare selvforsvar. De mener de er dype og avslørende når de skriver om den egentlige mannen, men de er ikke på sporet engang, sier han.
Skiller ikke «er» og «bør»
Også vitenskapsjournalist og spaltist i Klassekampen Bjørn Vassnes har vært i klinsj med kjønnsforskerne.
- Hvor stammer irritasjonen over kjønnsforskningen fra?
- Jeg vet ikke om påstanden stemmer. Når jeg kritiserer kjønnsforskningen, har det ikke noe å gjøre med at jeg er irritert, det er fordi det er dårlig forskning. Da snakker jeg ikke om all kjønnsforskning, men det kjønnsforskningen har blitt til de seinere årene.
En vel så interessant problemstilling som hva som ligger bak den gjentatte kritikken av kjønnsforskningen, ville være hvorfor så mange går i forsvar når kjønnsforskningen kritiseres, mener Vassnes.
- Et svar der er at man tror det da er selve likestillingstanken som kritiseres - man skiller ikke «er» og «bør».
- For marginalt
Historiker Nils Rune Langeland mener kjønnsforskningen er politisert, og at det provoserer.
- Men det er flest menn som lar seg provosere?
- I dagens situasjon er kvinner de mest politisk korrekte. Mye av kjønnsforskningen har en feministisk agenda, og vi lever innen et paradigme der hele velferdsstaten er koblet til den statsfeministiske familiepolitikken.
- Så det handler ikke om at kjønnsforskerne pirker borti private spørsmål og avdekker ubehagelige maktstrukturer?
- Slett ikke. det gjør all samfunnsforskning. Problemet er heller at maktanalysene deres er for snevre, feminismen har ingen forklaring på hvorfor ressurssterke kvinner i Vesten fremdeles velger 60 år gamle menn når de skal finne fedre til barna sine, sier han. De bør stille de spørsmålene også, ikke bare komme med tvilsomme tall om såkalt skjult vold i familien, sier han.
- Ekstremt konstruktivistisk
Morgenbladets Håkon Gundersen skrev for et par uker siden artikkelen «Kultur i et hav av hormoner», hvor Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ble stilt i et svært dårlig lys.
- Hva med kjønnsforskningen er det som provoserer?
- Jeg er ikke provosert av kjønnsforskning i sin alminnelighet. Den reine kvantitative sosiologien som bedrives, kan være et godt og viktig grunnlag for å lage politikk. Det jeg er kritisk til, er prosjekter av typen «Kjønn og identitet». Den konstruktivistiske tilnærmingen til kjønn og identitet blir i beste fall god litteratur, sier han.
Han mener det er mye «ufrivillig komikk» ved senteret.
- Det er helt tydelig når man går i gangene og leser materiellet som finnes der. Jeg leste i publikasjoner fra NIKK, og det betegnende var artikler som handler om hvorfor det er så få homofile i jazzen, sier han.
- Men er det helt rettferdig å måle et forskningssenter ut fra hva du ser i gangene? Senteret fikk godt skussmål i en ekstern evaluering?
- Evalueringen er laget av andre fra universitetet i en høflig velkommen-tone. Og det var ikke meg som var kritisk i artikkelen, jeg ville høre hva de yngre stemmene hadde å si, sier han.
Overser det relevante
- Det kan se ut som mannlige forskere har en tendens til å finne ting som står i motsetning til store deler av kjønnsforskningen, sier sosiolog og forfatter Preben Z. Møller. Han fortsetter:
- Å begynne å mistenkeliggjøre alle de andre forskerne, er patriarkatparanoia gått av hengslene. Det er ikke mannlige forskere som har en tendens til å finne noe annet, men feministiske forskere som har en tendens til å systematisk overse det andre finner, og finne det annen forskning avkrefter. Jeg skjønner jo at dette er en slags siste desperate strategi å redde egen anseelse, men å prøve å skape et fiktivt fiendebilde hvor patriarkatet atter en gang skal ta «kvinneforskerne», er en helt latterlig påstand, sier Møller, som oppfatter at det blant folk flest er en gryende skepsis til det kjønnsforskningen representerer.
- At kjønnsforskere vekker sinne fordi de går inn på andres selvforståelse, er tull. Vanlige folk får sjelden innblikk i hva de holder på med. Men grunnen til at mange feminister blir sure på meg, er nettopp det at jeg tukler med deres selvforståelse. Kjønnsforskere møter motstand fra en kompetent informert elite bestående av journalister og forskere.
Nettutgaven gir deg et lite utvalg fra dagens avis. For å lese hele avisen kan du abonnere.