Norden må styrke forsvars­sam­ar­beidet

Ukritisk, akse­le­re­rende hyllest av Hartmut Rosa

Tom Egil Hverven skriver i sitt essay i Bokmagasinet 10. mai at han foretrekker sosiologen Hartmut Rosa fremfor filosofen Jean-Luc Marion – begge nylig i Oslo med foredrag ved Universitetet i Oslo (UiO), og Marion i tillegg på Slottet og Nasjonalbiblioteket. Det Hverven ikke nevner, er at begge kan relateres til den nyteologiske vendingen i akademia, der Gud ikke er hinsidig, det vil si en Gud som er «Gud, om alle mann var døde», som Petter Dass skriver, men i skapingen av liv og mening i godhetens navn. Det Hverven heller ikke nevner, er at i Rosas skaping i arbeidet med å vise vei ut av det resonansløse vekstsamfunnet, har vi alle blitt helt like: fremmedgjorte og resonansløse. Rosa bruker metaforen å løpe i nedadgående rulletrapper om livet vi lever i det senmoderne vekstsamfunnet. For mange av oss er livet langt rikere og mer mangfoldig enn Rosas metafor konnoterer. Rosas nyskaping av oss fremstår som et speilbilde av hans eget travle liv og det oppdraget han har gitt seg selv med å finne en løsning på akselerasjonen i senmoderniteten. Hvervens manglende kritikk av Rosas portrettering av livet vårt deler han med de fleste som skriver om Rosa i norske aviser eller formidler noe om han i andre medier (for eksempel i NRK P2).