I faglig arbeid har jeg jobbet med å forstå konsekvensene av det jeg kaller en dobbel vestlig liberal eksepsjonalisme. På den ene siden handler det om staters mulighet til å sette egne verdier til side ved ønske og behov. På den andre siden handler det om frirommet til å ikke la de unntakene påvirke identiteten som en liberal stat og som en iboende god moralsk aktør: Man er hevet over de praksisene som bryter med egne verdier og eget selvbilde. Man er ikke bare god – man er den beste.
De gode, det er oss. Slik har det alltid vært, har det ikke?
Vesten er bygget på et gap mellom selvbilde og realitet
