Da Klassekampen i fjor kom på tanken om å utarbeide venstresidas litterære kanon, var det noen spørsmål som meldte seg. Vil den kunne brukes som våpen i en betent verdikamp? Skal en kanon bestå av verk som vi med samtidas briller vurderer til å være av ypperste kvalitet, eller av de mest innflytelsesrike bøkene? Er sensur og kvotering kurante verktøy når man skal snekre sammen en kanon?
Selv om vi skulle akseptere en mannstung filosofikanon, skal vi ikke slå oss til ro med den.
Mannsutvalget
