Dette håper jeg bærer, tenkte jeg da jeg åpnet Kerstin Ekmans «Løpe ulv». Jeg visste at vi skulle møte 70 år gamle Ulf Norrstig, formann i det lokale jaktlaget og pensjonert skogvokter, og at boka skildrer hans samvittighetskvaler over hvordan han har forvaltet naturen. Det store bruddet kommer når han ser en ulv som han ikke har det i seg å drepe. Det er mye fint og sant i Ekmans bok – men først må vi gjennom en sjablongaktig framstilling av jegere. For allerede på første side sank det i meg: Å nei, Ekman. «De fleste vil skyte så lenge pekefingeren kan trykke på avtrekkeren. Så lenge kukken reiser seg, er man levende og dreper.»
I debatten om «toksisk mannlighet» er det så mycket dumheter.