Holocaust etter Gaza

I 1977, ett år før han tok sitt eget liv, kom den østerrikske forfatteren Jean Améry over presserapporter om systematisk torturering av arabiske innsatte i israelske fengsler. Améry hadde selv blitt brutalt torturert av Gestapo og så deportert til Auschwitz etter at han ble arrestert i Belgia i 1943 mens hans delte ut antinazistiske flygeblad. Han overlevde, men klarte aldri å se på lidelsene sine som noe som tilhørte fortida. Han hevdet at de som blir torturert, fortsetter å være torturert, og at traumet deres er ugjenkallelig. Som så mange overlevende fra nazistenes dødsleirer, følte Améry på en «eksistensiell forbindelse» til Israel i 1960-årene. Han angrep som besatt venstreorienterte kritikere av den jødiske staten som «tankeløse og skruppelløse», og han kan ha vært den første som kom med den påstanden som nå regelmessig presiseres av Israels ledere og tilhengere, at giftige antisemitter forkler seg som dydige antiimperialister og antisionister. Likevel fikk disse «riktignok løst skisserte» rapportene om tortur i israelske fengsler Améry til å vurdere hvor grensene hans for solidaritet med den jødiske staten gikk. I et av de siste essayene han publiserte, skrev han: «Jeg oppfordrer innstendig alle jøder som ønsker å være mennesker, om å slutte seg til meg i en radikal fordømmelse av systematisk tortur. Der barbariet begynner, må til og med eksistensielle forpliktelser slutte.»